Frå Gandsfjorden til DigernessundetForsinkelser og konflikt på gliden

Opplæringssenteret på Sandsli

person AV OLE KVADSHEIM, NORSK OLJEMUSEUM
I september 1985, ett år etter at det nye kontorbygget på Sandsli var innviet, åpnet opplæringssenteret. I sine første fire år var opplæringssenteret fullt ut viet til å trene opp personell som skulle jobbe på Gullfaks-plattformene. 
— Fremtidige Gullfaks-arbeidere ble ønsket velkommen til opplæringssenteret på Sandsli. Foto: Leif Berge/Equinor
© Norsk Oljemuseum

I tillegg til å huse driftsorganisasjonen for Statoil i Bergen, tjente kontorlokalene på Sandsli som opplæringssenter, med simulator og kontrollrom i full skala, slik at de ansatte fikk bli fortrolige med arbeidsoppgavene sine før de ble sendt ut til plattformen.

Opplæring på land

Gjennom å starte opplæringen før plattformen kom i drift, kunne Statoil tilby et mer omstendelig program for det kommende plattformpersonellet. På den måten ville oppstarten gå smidigere, og folk ville komme raskere inn i arbeidsoppgavene sine. Det er i tillegg dyrt å ha personell offshore. Dersom noe av opplæringen kunne skje på land, heller enn på plattformen, ville det innebære en besparelse. 

Opplæringssenteret bidro til at de ansatte ikke bare tilegnet seg en generell offshore-kompetanse, men at de også kjente til særegenhetene ved Gullfaks-plattformen.[REMOVE]Fotnote: Lerøen, B. V. (2006). 34/10 Olje på norsk – en historie om dristighet. Statoil, 91.  

Noe av undervisningen var teoretisk og foregikk i klasserom. Foto: Øyvind Hagen/Equinor

Senteret var dimensjonert for opp mot 70 deltakere av gangen, med egne fagkurs, systemkurs, utstyrs- og komponentkurs og et eget simulatorkurs. Noen av kursene ble organisert av Statoil selv. Andre ble gjennomført av eksterne, deriblant leverandører av bestemte komponenter til plattformen, som satt på spisskompetanse knyttet til sine egne leveranser. Kursingen startet i september 1985, og de første deltakerne ble «uteksaminert» først fem måneder senere, i februar 1986. 

I tillegg til å trene opp de ansatte, tjente opplæringssenteret også som et testanlegg før Gullfaks skulle settes i drift. Gjennom å simulere ulike hendelser fikk Statoil testet at rutinene fungerte som tiltenkt. Erfaringene fra simuleringene avdekket flere områder hvor prosedyrene kunne forbedres og håndbøkene endres.[REMOVE]

Fotnote: Statoil. (1985). Opplæringssenter Gullfaks. Status: internavis for Statoil-ansatte (Nr. 4, s. 34)

Mye av undervisningen var også praktisk. Her trener to menn på prosesskontroll med tavle og knapper i teknisk rom. Foto: Øyvind Hagen/Equinor

Utforming og opplæringsprogram

Senteret var spesialdesignet for å være så godt som identisk med de relevante systemene og utstyret på Gullfaks A.[REMOVE]Fotnote: Statoil. (1984). Nytt fra treningssenteret. Status: internavis for Statoil-ansatte (Nr. 3, s. 5).    Opplæringssenteret inneholdt blant annet et fullskala kontrollrom, hvor fremtidige kontrollromoperatører kunne øve seg på å håndtere ulike situasjoner som kan oppstå offshore. 

Før Gullfaks A kom i produksjon skulle i alt 30 kontrollromsoperatører trenes opp i kontrollromsimulatoren. De ble sendt inn i puljer på tre av gangen, slik at situasjonen lignet mest mulig på arbeidshverdagen de ville møte på plattformen. I første omgang ble de satt til å administrere kontrollrommet i en normalsituasjon. På den andre siden av en glassvegg satt en instruktør og overvåket dem. Instruktøren kunne overstyre systemene og introdusere feil, legge opp «feller» og simulere hendelser som måtte håndteres.  

Kontrollrommet på Sandsli var tilnærmet likt det som ville møte de ansatte offshore. Her kunne de i trygge omgivelser trene ulike scenarioer. Foto: Leif Berge/Equinor

Noen år senere ble kontrollromsimulatoren også utvidet til å kunne simulere samspill med Gullfaks B, som skulle sende oljen sin til Gullfaks A. 

Opplæringssenteret inneholdt også flere modeller av utstyret som ville finnes på plattformen. På den måten kunne ansatte i alt fra prosess til boring og produksjon bli fortrolige med arbeidsoppgavene sine før de ble sendt til plattformen. Opplæringsleder Odd Folkedal trakk, i et intervju med Statoils internavis, Status, frem breddeerfaring og flerferdighet som et viktig mål med opplæringssenteret. En oljeplattform er et intrikat system, og det er viktig å ha kjennskap til hvordan de ulike delene av anlegget samspiller med hverandre. 

Dess mer nyansatte hadde trent i forkant, dess mindre opplæringstid ville de trenge på plattformen. Foto: Equinor

Første gang i Norge

Det hadde ikke tidligere blitt utarbeidet et så omstendelig opplæringssenter for norske offshorearbeidere, men ideen var ikke helt ny. Lederen for senteret, Arne Godal, fortalte i et intervju med Statoils internavis Status at han hadde hentet inspirasjon fra Aberdeen, hvor Conoco hadde laget et lignende opplegg for arbeidere som skulle ut til Hutton-plattformen på britisk sektor.[REMOVE]Fotnote: Statoil. (1984). Nytt fra treningssenteret. Status: internavis for Statoil-ansatte (Nr. 3, s. 5). Konseptet med fullskala kontrollrom bygget også på erfaringer fra svenskenes opplæringssenter knyttet til atomkraftanlegg.[REMOVE]Fotnote: Statoil. (1985). Opplæringssenter Gullfaks. Status: internavis for Statoil-ansatte (Nr. 4, s. 34) https://www.nb.no/items/cbd099153df8a4db71c6c792fc033043?page=29&searchText=oppl%C3%A6ringssenter%20gullfaks

Deler av opplæringssenteret på museum

Våren 2000 fikk Norsk Oljemuseum en del utstyr og dokumentasjon (opplæringsmanualer og lignende) som hadde stått i opplæringssenteret på Sandsli.

Per 2026 er materialet i liten grad gjennomgått. Kanskje kan det en gang bli gjenstand for et større studium.

Les mer om utstyret på DigitaltMuseum. Ta kontakt med museet dersom du ønsker å få mer informasjon.

 

Frå Gandsfjorden til DigernessundetForsinkelser og konflikt på gliden
Publisert 6. januar 2026   •   Oppdatert 14. januar 2026
© Norsk Oljemuseum
close Lukk