Gullfaks hadde en beliggenhet som plasserte Bergen i begivenhetenes sentrum. Statoil var først ute blant oljeselskap med å åpne en egen driftsavdeling i regionen. Utover 1980-tallet bygget flere oljeselskap og leverandører opp driftsavdelinger på Sandsli, 17 km utenfor Bergen sentrum. Offisiell åpning av Statoils avdeling på Sandsli fant sted 21. november 1984.

Høsten 1984, to og et halvt år før Gullfaks A var estimert å starte opp produksjonen, var Statoils nye kontorlokaler klare for innflytting. Administrasjonssenteret for Statoil Bergen ble lagt til Sandsli, 17 kilometer utenfor Bergen sentrum.

I september 1985, ett år etter at det nye kontorbygget på Sandsli var innviet, åpnet opplæringssenteret. I sine første fire år var opplæringssenteret fullt ut viet til å trene opp personell som skulle jobbe på Gullfaks-plattformene. 

Kvelden den 4. november 1985 kantret lekteren Concem i Gandsfjorden med 22 personer om bord. 12 ble reddet, mens ti personer mistet livet. To av dem ble aldri funnet.

Da Gullfaks A ble planlagt på begynnelsen av 1980-tallet, sto ett spørsmål frem som særlig prinsipielt: skulle plattformen få énmannslugarer? Valget ble avgjørende for både trivsel og arbeidsmiljø offshore – og satte en ny standard for hele den norske sokkelen.

Fritt fall i to og et halvt sekund før båten forsvant under havoverflaten. Arbeiderne på Gullfaks var de første plattformarbeiderne som fikk prøve stuplivbåten. Nyvinningen skulle senere bli fast inventar på alle plattformer på norsk sokkel.

Gullfaks A var den første plattformen i Norge hvor forpleiningsansatte ble ansatt i operatørselskapet, heller enn å bli hentet inn via et eksternt selskap.

Skiftarbeid på sokkelen er en spesiell livsstil med sine særegne privilegier og byrder. Temaet har derfor fått oppmerksomhet fra både forskning og andre typer undersøkelser. Eksempler på spørsmål mange søker svar på er: Hvordan påvirker denne type skiftarbeid helsa og livssituasjonen generelt – og ikke minst, hvilken plattform er den beste å jobbe på?

Ei plattform er som ein fabrikk langt ute i havet – ein fabrikk der folk bur fleire meter over havoverflata med helikopter som sitt vanlegaste framkomstmiddel. For å få del i plattform-livet, blir det stilt krav.

Ei plattform er som eit heilt lite samfunn. Å lære kvar ting er og korleis du skal komme deg dit, er viktig for trivselen – og for sikkerheita.

Er berre eitt av fleire vêr-relaterte spørsmål som ofte blir stilt på Gullfaksfeltet.

Fiske, trene, rusle ein tur på plattforma, strikke, lese, spele biljard eller sjå ein film? Å velje kva ein skal bruke fritida på offshore, kan vere vanskeleg.

I tillegg til et omfattende treningsrom er Gullfaks A utstyrt med en egen liten gymsal, hvor de ansatte kan spille alt fra innebandy til fotball og squash. Gymsalen, omtalt som «Jøllehallen», var egentlig tenkt å fungere som helikopterhangar.

Alkohol er ikkje lov offshore, verken på skip, plattformer eller riggar. Høgtidsdagar og festdagar blir derfor gjerne markert med alkoholfritt øl. Dette var – trudde folk – òg tilfellet under ei 17. mai-feiring på Gullfaks B-plattforma tidleg på 2000-talet.

Kven lager maten? Skal maten vere sunn? Skal maten vere kos? Et ein berre for å bli mett eller skal måltidet òg fryde sjela? Mange spørsmål og i alle fall eitt svar: Maten blir laga på plattformkjøkkenet – og litt på land.

Forpleiing er ikkje det forpleiing var. Kanskje har det blitt mindre spesialisert og meir variert. Nokon vil sei at det har blitt enklare, men kanskje òg keisammare?