Uenighet om utbyggingsløsningen for Gullfaks C

8. februar 1985 sendte rettighetshaverne i Gullfaks-gruppen (Statoil, Norsk Hydro og Saga Petroleum) en anbefalt feltutviklingsplan for Gullfaks fase II (Gullfaks C) til myndighetene. Planen la opp til en fullt integrert prosesseringsplattform, med produksjonsstart fem år senere, i 1990. Plattformen skulle plasseres på 217 meters dyp. For første gang skulle et felt på norsk sokkel bygges ut på over 200 meters dyp.

Gullfaks C ville bli den tyngste plattformen noensinne bygget. I design og innretning var den tilnærmet lik Gullfaks A. A-plattformen var også en fullt integrert bolig- og prosesseringsplattform, bygget for bøyelasting, men plassert på grunnere vann (135 meter). Rettighetshaverne anslo at gevinsten knyttet til å kopiere Gullfaks A ville beløpe seg til 800 millioner kroner. Oljedirektoratet stilte seg bak dette anslaget.

Saga ville ha satellitt

Innstillingen fra rettighetshaverne var imidlertid ikke enstemmig. Saga ønsket en annen løsning. I stedet for å bygge ut en egen prosesseringsplattform ønsket Saga å gå for en satellittløsning. Saga sitt forslag gikk ut på å bygge en mindre omfattende plattform, som skulle produsere delvis stabilisert olje. Denne skulle sendes til Gullfaks A for prosessering, lagring og lasting.

Selv om en slik løsning i og for seg ville være enklere å bygge ut, ville den ikke kunne starte produksjonen før i 1996. Uten egen prosesseringsplattform måtte Gullfaks C vente til det ble ledig kapasitet på Gullfaks A, noe som ikke ville skje med det første.

Saga delte ikke Statoil og Hydro sin vurdering av geologien i den østlige delen av Gullfaks-reservoaret. Selskapet var heller ikke enig i de anslåtte besparelsene som følge av å gjøre Gullfaks C til en tilnærmet kopi av Gullfaks A.

Selv om Saga ønsket en annen utbyggingsløsning enn de to lisens-partnerne, var selskapet villig til å gi etter for flertallet. Saga ville delta i utbyggingen, og ta sin andel av kostnadene, selv om Statoil og Hydro fikk gjennomslag for sin løsning.[REMOVE]Fotnote: Alsaker. S. (7.juni 1985) Forhandlinger i Stortinget nr. 314. Utbygging av Gullfaks fase II m.v. Stortinget. S. 4631 https://www.stortinget.no/no/Saker-og-publikasjoner/Stortingsforhandlinger/Lesevisning/?p=1984-85&paid=7&wid=a&psid=DIVL708&pgid=c_1109 

Det var noen faktorer som trakk i Saga sin disfavør. Saga hadde ikke operativ erfaring, som kan tenkes å ha bidratt til at Statoil og Hydros analyser fikk større vekt og troverdighet. Samtidig var midten av 1980-tallet preget av usikkerhet og dels trange tider i verftsindustrien. Det gjorde det enklere for Statoil å vinne støtte for sitt syn. Forslaget om en raskere og mer omfattende utbygging, ble naturligvis omfavnet av en rekke særinteresser på leverandørsiden.[REMOVE]Fotnote: Ryggvik, H., & Smith-Solbakken, M. (2003). Norsk oljehistorie. Bd. 3: Blod, svette og olje. Ad Notam Gyldendal. s.412

Ilandføring

Også i spørsmålet om transport av Gullfaks C-olje landet Saga på en annen løsning enn flertallet. Saga ønsket å blåse nytt liv i planene om en felles oljerørledning fra Gullfaks, via Oseberg, til Sture-terminalen. Statoil og Hydro ønsket bøyelasting, som på Gullfaks A og B.[REMOVE]Fotnote: St.prp.nr.86 1984-85 Utbygging av Gullfaks fase II s.11-12 https://www.stortinget.no/no/Saker-og-publikasjoner/Stortingsforhandlinger/Lesevisning/?p=1984-85&paid=2&wid=b&psid=DIVL524&pgid=b_0417

Spørsmålet om en felles oljerørledning fra Gullfaksfeltet hadde vært på bordet ett år tidligere – i 1984, den gangen med Statoil som pådriver. På dette tidspunktet var det enda ikke avklart hvor oljen fra Oseberg og Gullfaks skulle ilandføres, og Statoil så trolig en felles Gullfaks-Oseberg-oljerørledning som en fin anledning til å få sendt oljen fra de to feltene til sitt eget raffineri på Mongstad.

I 1985 var det imidlertid avklart at Oseberg-ledningen skulle gå til Sture, og ikke Mongstad. Når Gullfaks C kom på bordet tok Statoil side med Hydro, og landet på at Gullfaks C, i likhet med A og B, skulle transportere olje gjennom bøyelasting.

Forskjellen mellom investeringsanslagene knyttet til de to alternativene, bøyelasting og rørledningstransport, var ikke store. Saga anslo at begge alternativene ville kreve investeringer på 1,08 milliarder kroner. Statoil mente at 15 millioner skilte de to (i favør bøyelasting). Hydro var imidlertid tydelige på at rørledningstransport ville bli dyrest (1,3 milliarder).

Olje- og energidepartementet trakk i tillegg frem at Oseberg-ledningen måtte utvides, dersom Gullfaks C skulle koble seg på, og at det ville være naturlig at Gullfaks-lisensen tok på seg disse kostnadene.[REMOVE]Fotnote: St.prp.nr.86 1984-85 Utbygging av Gullfaks fase II s.12 https://www.stortinget.no/no/Saker-og-publikasjoner/Stortingsforhandlinger/Lesevisning/?p=1984-85&paid=2&wid=b&psid=DIVL524&pgid=b_0417 Departementet påpekte også at en oljerørledning ville gjøre Gullfaks C mindre lik Gullfaks A, noe som ville redusere kopigevinstene.

Lastebøyefrykt fra Statfjord

Det var særlig ett usikkerhetsmoment som bidro til tvil om hvorvidt bøyelasting var det beste alternativet for Gullfaks C: Etter knappe seks år i drift var lastebøyen til Statfjord A for slitt til å kunne brukes. Den hadde blitt tauet til land, og Statfjord-gruppen antok at den ikke ville kunne brukes igjen.

Saksordfører for Stortingets behandling av Gullfaks fase II, Svein Alsaker (Krf) viste i stortingsdebatten til at det «Hadde kommet frem urovekkende opplysninger om lastebøyens levetid».[REMOVE]Fotnote: Alsaker. S. (7.juni 1985) Forhandlinger i Stortinget nr. 314. Utbygging av Gullfaks fase II m.v. Stortinget. S. 4632 https://www.stortinget.no/no/Saker-og-publikasjoner/Stortingsforhandlinger/Lesevisning/?p=1984-85&paid=7&wid=a&psid=DIVL708&pgid=c_1109 Oljedirektoratet hadde tidligere estimert levetiden til en lastebøye til å ligge på rundt 30 år. Etter slitasje på lastebøyen til Statfjord A, hadde direktoratet nedjustert forventet levetid til mellom 5 og 15 år.

At lastebøyer var mindre slitesterke enn myndighetene og oljeselskapene i utgangspunktet hadde trodd, talte selvfølgelig for å lene seg mer på rørtransport i fremtiden. Den vellykkede kryssingen av Norskerenna (Statpipe) talte også for at fremtiden tilhørte rør og ikke bøye.

Gullfaks-gruppen hadde imidlertid forsikret myndighetene om at lastebøyen til Gullfaks ville være mer robust enn lastebøyen som hadde blitt brukt på Statfjord A. Det fikk de også rett i: Lastebøyene på Gullfaks var operative i 30 år før de ble skiftet ut.

Det endte med at Stortinget stemte for Statoil og Hydro sin løsning. Alle de tre Gullfaks-plattformene skulle eksportere olje til skip, mens gassen ble sendt i rør. Og Gullfaks C skulle, i likhet med A-plattformen, være en integrert, bore-, prosess-, og boligplattform med betongunderstell.