15. september 202514. januar 2026 by olekvadsheim

Treffsikre prognoser?

AV OLE KVADSHEIM, NORSK OLJEMUSEUM

Investeringskostnadene knyttet til utbygging av Gullfaksfeltet ble lavere enn lisensen trodde de ville bli i 1980, mest som følge av at idéen om en fjerde plattform, Gullfaks D, ble lagt på hylla.

— Drivverdighetsstudien for blokk 34/10, som ble overlevert til myndighetene 20. november 1980, ga et anslag på hvor mye det ville koste å bygge ut feltet.

I drivverdighetsstudien for Gullfaks, utarbeidet i 1980, estimerte Statoil at utbyggingen til sammen ville koste 36 milliarder 1980-kroner frem mot 1996 (167 milliarder 2024-kroner). Beregningene tok utgangspunkt i planen om å sette opp to integrerte prosess-, og boreplattformer i betong og to boreplattformer i stål – alle med boligdel.

Av de totale investeringskostnadene ville de to prosessplattformene i betong stå for litt over halvparten. De to boreplattformene, med stålunderstell, ville til sammen koste 10,5 milliarder og produksjonsbrønnene ville beløpe seg til 7 milliarder. Driftskostnader kom i tillegg til de 36 milliardene.[REMOVE]Fotnote: Statoil ASA. (1980). Drivverdighetsstudie, bind I: Sammendrag og konklusjoner. S. 35 (Arkivreferanse: AV/SAST-A-101656/0001/D/Dc/L0831/0003). Sentralarkivet/Fjernarkivet, Saks- og korrespondansearkiv, konsernarkivet
Lenke: Skanna materiale: Pa 1339 – Statoil ASA, AV/SAST-A-101656/0001/D/Dc/L0831/0003: Gullfaks – Delta øst / ST05-P8.01-01 Drivverdighetsstudie Bind I: Sammendrag og konklusjoner , 1980, s. 2 – Skanna arkiver – Arkivverket

Gullfaks fase I og II var til sammen anslått å kreve investeringer på 36 milliarder 1980-kroner.

Investeringer over tid

Statoil la i drivverdighetsstudien til grunn at investeringene ville skje over en periode på 17 år. Utbyggingen av feltet skulle skje i to faser. Fase I dreide seg om å sette opp Gullfaks A og B, i reservoarets vestlige del. Fase II skulle i utgangspunktet innebære å sette opp ytterligere to plattformer, Gullfaks C og D i øst, hvorav en skulle være i betong og en i stål. Nye opplysninger om reservoarets utstrekning gjorde at fase II senere ble begrenset til en betongplattform: Gullfaks C.

Fremdriftsplanen la opp til at investeringene ville være størst i årene mellom 1984 og 1989. Om prosjektet gikk etter planen, slik den forelå i 1980, ville utbyggingen av Gullfaks C og D skje parallelt med ferdigstillingen av fase I i disse årene. Investeringene var forventet å nå et toppunkt på over 4 milliarder kroner i 1988.

Investeringsnivået var forventet å være på sitt høyeste mellom 1984 og 1989. Hentet fra: Statoil ASA. (1980). Drivverdighetsstudie, bind I: Sammendrag og konklusjoner. S. 35

Faktiske investeringskostnader

Med utgangspunkt i Sokkeldirektoratets tall for historiske investeringer i Gullfaksfeltet kan vi få et bilde av hvor godt framskrivningene fra 1980 traff med realitetene. I figuren nedenfor er alle investeringer i Gullfaksfeltet regnet om til 1980-priser. Merk at disse tallene, i motsetning til prognosene overfor, inkluderer driftskostnader. Det gjør at sammenligningen blir noe mindre presis.

De faktiske kostnadene knyttet til Gullfaks, inkludert drift, nådde et toppunkt i 1986. Tallene er hentet fra Sokkeldirektoratets faktasider og omregnet til 1980-priser gjennom SSBs inflasjonskalkulator.

I perioden 1981 – 1996 kostet det 30,4 milliarder 1980-kroner å utvikle og drifte Gullfaks.[REMOVE]Fotnote: Sokkeldirektoratets faktasider: https://www.norskpetroleum.no/fakta/felt/gullfaks/ Tallene er inflasjonsjustert gjennom SSBs priskalkulator https://www.ssb.no/kalkulatorer/priskalkulator Det er vesentlig lavere enn estimatet på 36 milliarder (pluss drift) som var estimert. De faktiske investeringene har et klart toppår i 1986. Deretter avtar de forholdsvis raskt, og fra og med 1990 var de godt under en milliard i året.

Drivverdighetsstudien anslo at investeringene ville være på sitt høyeste i 1988. De faktiske investeringene dette året endte imidlertid på under halvparten av anslaget, og rundt en tredjedel av hva som hadde blitt investert i Gullfaks i det faktiske toppåret, 1986.

Hva skyldes forskjellene?

Den klart viktigste forskjellen på de to kurvene er selvfølgelig at tallene fra Sokkeldirektoratet også inkluderer driftskostnader. Disse er ikke ubetydelige. I 1980 var driftskostnadene for fase I alene estimert å ligge på rundt 1,5 milliarder i året. Kurven fra drivverdighetsstudien omfatter kun investeringer i bygging av plattformer og boring av brønner.

Det betyr at Gullfaksutbyggingen holdt seg langt under de opprinnelige kostnadsanslagene. Men det er også forskjeller mellom prognose og realitet knyttet til hvilke år investeringene skjedde.

De opprinnelige anslagene bygget på en forutsetning om at det skulle settes opp fire plattformer. Det viste seg imidlertid at den sør-østlige delen av reservoaret ikke hadde en like lang utstrekning som først antatt.[REMOVE]Fotnote: Lerøen, B.V. (2006). 34/10 Olje på norsk – en historie om dristighet. Statoil, s. 70. Dermed ble det med A-, B-, og C-plattformene. Gullfaks Fase II, som ble godkjent av myndighetene i april 1986, innebar å sette opp ytterligere en bore-, prosess-, og boligplattform i reservoarets østlige del.

Dersom fase II i tillegg hadde inkludert boreplattformen «Gullfaks D», ville investeringstakten vært høyere i årene frem mot 1990-tallet. Legger vi anslagene fra drivverdighetsstudien til grunn ville Gullfaks D ha kostet 5 milliarder.

En utbygging av Gullfaks D ville tatt bort store deler av gapet mellom prognose og realitet. Alt i alt kan man trygt si at Statoil traff forholdsvis godt i sitt forsøk på å beregne hvor mye det ville koste å bygge ut Gullfaksfeltet.