Produksjons-begrensninger

Våren 1986 fikk Norge en henvendelse fra OPEC (Organisasjonen for oljeproduserende land). Kartellet ønsket hjelp fra Norge til å få kuttet i det globale tilbudet av olje, for på den måten å stabilisere prisene på et høyere nivå. Det var uaktuelt for Willoch-regjeringen. Arbeiderpartiet var mer åpne for et midlertidig samarbeid.  

I striden om hvorvidt Norge skulle redusere egen produksjon for å hjelpe OPEC-landene med å presse opp prisene igjen, tok Statoil-direktør Arve Johnsen side med Willoch-regjeringen. Motstanden fra Statoil ble trukket frem som en mulig grunn til at Arbeiderpartiet, utover våren 1986, tonet ned kritikken av Willoch-regjeringen i debatten om norske produksjonsbegrensninger.[REMOVE]Fotnote: Lindøe, J. O. (1986, 27. februar). Statoil-direktøren satte Arbeiderpartiet på plass. Stavanger Aftenblad, s. 5. 

Det var stemmer i Norge som tok til orde for drastiske norske produksjonskutt. Allerede i september 1985 tok professor ved Bedriftsøkonomisk institutt i Oslo, Øystein Nordeng, til orde for å bruke norsk sokkel til å styrke oljeprisen. Han argumenterte for å utsette åpningen av Gullfaks og Oseberg, stanse oljeproduksjonen på Ekofisk, og redusere den på Statfjord.[REMOVE]Fotnote: Sletten, S. (1985, 20. september). Utsett Gullfaks- og Oseberg-feltet. Stavanger Aftenblad, s. 7.

Norge samarbeider

9. mai 1986 dannet Gro Harlem Brundtland regjering. Kort tid etter at regjeringen tiltrådte ble det klart at Norge skulle «være med å dra lasset», på tross av motstand fra Statoil. I første omgang var det ikke klart hva Norges bidrag konkret skulle bestå i.

Samarbeidet med OPEC var på ingen måte ukontroversielt. Høsten 1986 ble det gjort en meningsmåling i Norge hvor folk ble bedt om å ta stilling til hvorvidt Norge burde samarbeide med OPEC. Omtrent halvparten av befolkningen stilte seg negativt til et slikt samarbeid, mens en fjerdedel var positive. Den siste fjerdedelen hadde ingen formening.[REMOVE]Fotnote: Olsen, W. (1986). God karakter i ny meningsmåling. Status: Internavis for Statoil-ansatte, (Nr. 10), s. 2. 

Høsten 1986 startet i praksis eksportbegrensningene i Norge. I første omgang besto det i å bygge opp et beredskapslager for olje, som skulle tilsvare 10 prosent av årlig eksport.[REMOVE]Fotnote: Lerøen, B. V. (2006). 34/10 Olje på norsk – en historie om dristighet (s. 182). Statoil. På den måten reduserte Brundtland-regjeringen mengden olje som ble sendt ut på verdensmarkedet, men uten at selskapene i realiteten kuttet ned på hvor mye de produserte. 

1. februar 1987 gikk regjeringen et skritt lengre, og innførte produksjonsbegrensninger på norsk sokkel. Operatørselskapene ble pålagt å skru ned produksjonen 7,5 prosent, sammenlignet med selskapenes godkjente produksjonsplaner. Målet var å hjelpe OPEC med å stabilisere oljeprisen på rundt 18 dollar fatet.[REMOVE]Fotnote: Lindøe, J. O. (1987, 27. januar). Produksjonsnedgang på 25 prosent i år. Stavanger Aftenblad, s. 7. Selv om det isolert sett ikke var i Norges egeninteresse å kutte produksjonen, hadde vi interesse av at OPEC skulle få opp oljeprisen. Nasjonale kutt kunne tenkes å ha en symbolsk viktig verdi.

Under et møte i det norsk-amerikanske handelskammeret 27. april samme år, uttalte olje- og energiminister Arne Øien, at det kunne være aktuelt å samarbeide med OPEC om produksjonsbegrensninger i to-tre år, for å bidra til bedre disiplin i OPECs rekker.[REMOVE]Fotnote: Lindøe, J. O. (1987, 20. juni). Olje-kutt fra 15. juli. Stavanger Aftenblad.  19. juni 1987, samme dag som olje- og energiministeren foretok den offisielle åpningen av Gullfaks A, kom det ut at Norge ville holde fast ved produksjonsbegrensningene ut året.[REMOVE]Fotnote: Lindøe, J. O. (1987, 20. juni). Olje-kutt fra 15. juli. Stavanger Aftenblad. Produksjonsbegrensningene på 7,5 prosent endte med å vare ut 1989.[REMOVE]Fotnote: Statoil. Årsberetning og regnskap 1989. s.31. I første halvdel av 1990 var begrensningen på fem prosent.[REMOVE]Fotnote: Statoil. Årsberetning og regnskap 1990. s.29

Forbehold og insentiver

Det er verdt å dvele litt ved at produksjonsbegrensningen utgjorde 7,5 prosent av volumet som «ville blitt produsert i et tenkt scenario uten produksjonsbegrensninger». Hva oljeselskapene mente de ville produsert i et slikt kontrafaktisk scenario ble utslagsgivende for hvor mye de ble pålagt å begrense produksjonen.  

Noen ganger kan slike framskrivninger være lette for embetsverket å kvalitetssikre, for eksempel når det foreligger ferske og realistiske produksjonsplaner, som er laget før selskapene hadde grunn til å tro at det ville komme produksjonsbegrensninger. I andre tilfeller kan det være vanskelig å vite sikkert hvor mye selskapene ville produsert om begrensningene ikke var der.  

Selskapene hadde åpenbare økonomiske insentiver til å trikse med prognosene. Enten gjennom å overestimere produksjonsfremskrivninger eller gjennom å rapportere inn deler av produksjonskuttene som skyldtes andre forhold som en del av produksjonsbegrensningen. Dersom et reservoar for eksempel viser seg å være mer komplekst enn selskapet først antok, noe som går ut over produksjonen, vil selskapet ha insentiver til å rapportere inn noe av dette som et «frivillig produksjonskutt».  

Det kan være krevende for et embetsverk å føre et fullstendig oppsyn med om alle produksjonsplaner gjenspeiler hvor mye selskapene faktisk ville produsert om Norge ikke hadde innført begrensninger. Samtidig er det påfallende at heller ikke staten satt på økonomiske insentiver til å legge sjelen sin i å sørge for at tallene ble riktige. Staten tapte penger på produksjonsbegrensningene, i form av mindre utbytte og skatteinntekter. Norge var, og er, en liten aktør i oljemarkedet, og hvorvidt vi produserer mye eller lite har knapt noe å si for oljeprisene i verden.  

Grunnen til at Norge begrenset produksjonen var ikke at Norge egenhendig skulle få opp oljeprisene, men at regjeringen ønsket å støtte opp om OPEC sine produksjonskutt. Norge hadde interesse av at OPEC greide å holde orden i rekkene, få med landene på å kutte produksjonen, og stabilisere oljeprisen – da ville det tatt seg dårlig ut, og kanskje virket demotiverende på andre OPEC-land, om Norge samtidig var gratispassasjer og produserte som normalt. Men siden de norske produksjonsbegrensningene i hovedsak var symbolske, var det ikke så viktig om produksjonen faktisk gikk ned med 7,5 prosent eller ikke. Det viktige var at Norge kunne vise til egne begrensninger. Dermed hadde staten insentiver til å se litt mellom fingrene på selskapenes produksjonsfremskrivninger. 

Fleksible kutt

Myndighetenes produksjonsbegrensninger var fleksibelt innrettet. Regelverket åpnet for at enkelte lisenser kunne betale andre lisenser for å gjennomføre ytterligere produksjonskutt, slik at de selv slapp. Målet var at Norges samlede produksjon skulle reduseres med 7,5 prosent – om reduksjonen skjedde på det ene eller det andre feltet underordnet. Systemet hadde dermed noen av karakteristikkene til et klimakvotesystem med omsettelige kvoter.[REMOVE]Fotnote: European Commission. (n.d.). EU Emissions Trading System (EU ETS). Directorate-General for Climate Action. Hentet 9. oktober 2024 fra https://climate.ec.europa.eu/eu-action/eu-emissions-trading-system-eu-ets_en     

Det er klare fordeler med et slikt system: Dersom to lisenser greier å komme til en enighet, hvor den ene betaler den andre for å gjennomføre ytterligere produksjonskutt, på vegne av seg selv, er det rimelig å tenke at avtalen er gjensidig fordelaktig for de to partene. Lisensen som tar på seg ekstra kutt får en kompensasjon som de mener står i stil med tapet som følger av utsatte salgsinntekter. Og lisensen som kjøper seg ut vil betale en sum som er mindre, eller like stor som, tapet de ville fått om de kuttet produksjonen.  

Det vil si at transaksjonen innebærer en gjensidig besparelse, sammenlignet med et mer rigid system hvor begge parter er pålagt å begrense produksjonen med 7,5 prosent hver. Å åpne opp for å gjøre denne typen avtaler innebar dermed at produksjonskuttene skjedde på en mer effektiv måte, noe som reduserte det samlede verditapet for Norge. 

Gullfaks «kuttet for to»  

Denne fleksibiliteten gjorde at myndighetenes pålegg om produksjonskutt (på papiret) fikk særlig konsekvenser for produksjonsnivået på Gullfaks. I fjerde kvartal 1987 endte Gullfaks formelt opp med å påta seg produksjonskuttene til både seg selv og den norske delen av Statfjordfeltet.  

At myndighetene ikke kunne pålegge britene å redusere produksjonen på sin side av delelinjen, kompliserte produksjonskuttet på Statfjord. Produksjonsbegrensningene gjaldt ikke for den britiske delen av Statfjordfeltet. Som følge av dette ønsket de norske selskapene i Statfjord-lisensen å kjøpe seg ut av produksjonsbegrensningene. Statfjord-gruppen inngikk en avtale med Statoil, Hydro og Saga (Gullfaks-lisensen) om at de samlede produksjonsbegrensningene for Gullfaks og Statfjord skulle gjennomføres på Gullfaks.[REMOVE]Fotnote: Statoil. Årsberetning og regnskap 1987. s.26. 

I de første årene etter produksjonsstart slet Gullfaks med å få produksjonen opp mot de offisielle prognosene. De offisielt innrapporterte tallene var grunnlaget for begrensingene. På grunn av dette hadde Gullfaks allerede kuttet tilbake, selv om de produserte for fullt. Ifølge daværende petroleumsteknisk sjef for Statfjord, Kyrre Nese, hadde Gullfaks også et overskudd på «produksjonsbegrensning» som Statfjord fikk dra nytte av.[REMOVE]Fotnote: Bygger på e-postutveksling mellom Norsk Oljemuseum og Kyrre Nese som var petroleumsteknisk sjef for Statfjord i den aktuelle perioden.

Vi vet ikke hvor stor kompensasjon Gullfaks-lisensen fikk for å kutte mer enn de var pålagt. Men ettersom både Hydro og Saga, i tillegg til Statoil, gikk med på å kutte ekstra, er det rimelig å tenke at kompensasjonen var større enn det forventede tapet forbundet med at Gullfaksfeltet utsatte deler av produksjonen. I den grad oljeselskapene hadde grunn til å tro at OPEC ville lykkes, og at oljeprisene ville være høyere i fremtiden, er var det også gevinster knyttet til å utsette produksjon. I ettertid vet vi at oljeprisene ble vestlig høyere etter tusenårsskiftet.

Konsekvenser av produksjonsbytteavtalen

Den såkalte «Produksjonsbytteavtalen» innebar i utgangspunktet en reduksjon på Gullfaks, tilsvarende 7,5 prosent av produksjonen på den norske delen av Statfjord. I tillegg måtte Gullfaks ta sine egne kutt.  

Selv om vi kan slå fast rimelig sikkert at Gullfaks i realiteten var langt i fra å faktisk bevisst redusere produksjonen så mye som de sa de skulle, kan det være interessant å se på omfanget av reduksjonene lisensen hevdet å ha tatt på seg.  

I 1987 hadde Gullfaks en gjennomsnittlig døgnproduksjon på 70 000 fat. Avtalen ble videreført ut hele 1988. Årsproduksjonen på Gullfaks var, som følge av produksjonsstart på Gullfaks B i februar, i gjennomsnitt på 150 000 fat i døgnet gjennom 1988, selv om Gullfaks tok på seg både sine egne og mesteparten av Statfjord sine produksjonskutt.[REMOVE]Fotnote: Statoil. Årsberetning og regnskap 1988. s.28 Produksjonsbegrensningen på 7,5 prosent ble videreført ut 1989, men Statoil nevner ikke noen produksjonsbytteavtale mellom Gullfaks og Statfjord for dette året.   

Figuren viser Gullfaks sin faktiske årsproduksjon, supplert med produksjonen Statoil mente ville ha funnet sted i et tenkt scenario, uten produksjonsbegrensninger.  

De tenkte produksjonstallene i figuren ovenfor bør tas med en klype salt. Kort sagt: Vi vet ikke nøyaktig hvor mye Gullfaks, eller andre felt på norsk sokkel ville produsert i en tenkt verden hvor Norge ikke innførte produksjonsbegrensninger. Produksjonen var trolig lavere enn den ville ha vært uten begrensninger, men neppe 7,5 prosent lavere.  

På papiret var Norge, og særlig Gullfaks-lisensen med på å dra lasset for å presse opp oljeprisene, sammen med de store produsentene. I realiteten var begrensningene trolig beskjedne.