Pionerprosjekt

Gullfaksfeltet, som blokk 34/10 etter hvert ble døpt, ligger i Tampen-området i den nordlige delen av Nordsjøen, på vanndyp mellom 130 og 220 meter. Statoil nølte ikke med å starte leteboringen. Få dager etter stortingsvedtaket var boreriggen Ross Rig på plass, og allerede i slutten av juli 1978 ble det annonsert funn i den første brønnen.

Ved utgangen av 1979 var seks undersøkelsesbrønner boret, hvorav fire ble gjennomført det året. Det ble påvist betydelige mengder olje, og målet var å erklære funnet drivverdig i løpet av 1980. Da drivverdighetsrapporten ble levert i november 1980, var 11 brønner boret, og hovedfeltet var tilstrekkelig kartlagt til å bekrefte drivverdighet. Fra lisensens tildeling til produksjonsstart i desember 1986 gikk det kun åtte år og seks måneder. Feltet produserte fortsatt fra alle tre plattformene i 2023 og forventes å være i drift i enda ett til to tiår.

Feltutviklingsplan

Arbeidet med feltutviklingsplanen startet tidlig i 1980, ledet av lisensleder Tor Ivar Pedersen. Han hadde med seg et team av reservoaringeniører, boreingeniører og en ansvarlig for drift og driftsforberedelser. Teknologi og utvikling (T&U) fikk ansvaret for den tekniske løsningen. Statoils erfaring fra Statfjord-prosjektet ble brukt som grunnlag, og ledelsen besluttet at utbyggingen skulle baseres på PDQ-konseptet (Production, Drilling and Quarter), som innebærer at alle nødvendige funksjoner samles på én plattform. En hovedforkastning går gjennom feltet fra sør til nord, og det ble besluttet å bygge ut feltet i to faser. Fase 1 omfattet reservoaret vest for forkastningen.

Etter en første runde med evalueringer ble det bestemt at Gullfaks A skulle være en Condeep-plattform med tre-trinnsprosessering og en kapasitet på 245 000 fat per dag. Gullfaks B skulle være en ståljacket med kun første-trinnsseparasjon, men med stor vanninjeksjonskapasitet. Brønnstrømmen fra B skulle overføres til A for videre prosessering. T&U fokuserte på konseptutvikling for A-plattformen, mens B ble mer skissemessig utredet.

Den 10. juni 1981 vedtok Stortinget med 119 av 148 stemmer å igangsette utbyggingen av fase 1. Arve Johnsen beskrev i sin bok Gjennombrudd og vekst den enorme gleden han følte etter voteringen. I oktober samme år godkjente den første Brundtland-regjeringen utbyggingsplanen.

Nybrottsarbeid

Utviklingen av Gullfaks A var preget av nybrottsarbeid, både teknisk og organisatorisk. Som Statoils første utbyggingsprosjekt måtte det utvikles nytt rammeverk og metodikk. Prosjektmodeller, prosedyrer, sikkerhets- og kvalitetssystemer, kontraktsstrategier og spesifikasjoner ble utarbeidet. I januar 1981 ble Ole Børre Lilleengen ansatt som prosjektdirektør. Første prioritet var å etablere en ledergruppe og utarbeide anbudsdokumenter for de mest tidskritiske kontraktene.

Neste steg var å detaljere de tekniske løsningene slik at leverandører og verft kunne gi presise tilbud. Til tross for at Statoil var en ny operatør med en ung arbeidsstokk, valgte prosjektledelsen å satse på forbedringer og ny teknologi. Blant nyvinningene var T-formet dekksstruktur, stuplivbåter, dykkerløse undervannsinstallasjoner, enmannslugarer, datastyrte prosesser, automatikk på boredekket, sikkerhetssystemer for grunne gasslommer, ubemannet lastebøye, deteksjonssystemer i stedet for passiv brannbeskyttelse, rustfritt stål i saltvannssystemer og bruk av tungløftefartøy.

Gullfaks A ble dermed en viktig læringsarena for fremtidige prosjektledere i norsk oljeindustri – nærmere 20 nøkkelpersoner fra prosjektet gikk senere videre til lederroller i Statoil, Hydro og Saga.

Mange norske leverandører

I tråd med kontraktsmodellen skulle Norwegian Petroleum Consultants (NPC) samarbeide med et utenlandsk selskap som hovedkonsulent. Valget falt på Bechtel, som hadde samarbeidet med Statoil i prosjektforberedelsene. Brown & Root og Foster Wheeler var også med i anbudsrunden, men ble ikke valgt. Foster Wheeler ble senere samarbeidspartner for Aker på prosjekteringskontrakten.

Gullfaks A og B ble de mest «norske» plattformene til da, ikke bare med norske eiere og operatør, men også med norsk arbeidsspråk og i hovedsak norske leverandører. Hele 80 prosent av kontraktene gikk til norske selskaper. Norwegian Contractors fikk kontraktene for begge plattformene. Aker Stord Verft sto for dekksmontering og sammenkobling på Gullfaks A, mens Moss Rosenberg Verft fikk tilsvarende oppdrag for Gullfaks B. Modulene til A-plattformen ble bygget på flere steder i Norge, samt i Nederland og Italia – 17 av 21 moduler ble bygget i Norge. Driftsorganisasjonen ble lagt til Bergen, med forsyningsbaser på CCB Sotra og Fjord Base i Florø.

Statoils svenneprøve – hvor kostnadseffektiv var utbyggingen av Gullfaks?

I januar 1992 oppsummerte Statoils kostnadsestimeringsavdeling nøkkeltall for gjennomførte prosjekter. En sammenligning mellom Statfjord B og C samt Gullfaks A og B viste at Statoil klarte å videreføre forbedringskurven fra Statfjord til Gullfaks. Alle fire plattformer står på samme havdyp, og tre av dem har sammenlignbar kapasitet og kompleksitet. Gullfaks B har mindre dekk, men større vanninjeksjonskapasitet. Statfjord C sparte åtte til ti prosent i kostnader ved å være en kopi av Statfjord B.