Gullblokken 34/10 – den mest ettertraktede på norsk sokkel, skulle bli Statoils ilddåp. Selskapet måtte dele den med to andre, men fikk operatøransvaret og for første gang var en blokk på norsk sokkel 100 prosent norskeid.

Klarsignalet til å sette i gang Gullfaks-utbyggingen ble gitt av Stortinget den 10. juni 1981. Gjennom behandlingen av en proposisjon som egentlig handlet om ilandføring av gass fra Statfjord, snek Gullfaks seg inn som «nissen på flyttelasset», som SVs Hanna Kvanmo formulerte det i Stortingsdebatten.

Gullfaks fase I ble godkjent i Stortinget samtidig med vedtaket om kryssingen av Norskerenna (Statpipe) og utbyggingen av Kårstø-anlegget i Rogaland. De tre prosjektene foregikk parallelt på 1980-tallet.

Med overtakelse av Statfjord og produksjonsstart på Gullfaks vinteren 1986/87, kunne Statoil omsider kalle seg et operativt oljeselskap.

Gullfaks ligger i Tampen-området. Her ligger også to andre store felt. Alle startet produksjonen i perioden 1979-1992 og ble slept ut på sokkelseteren for å gjøre statens og Statoil/Equinors lommebøker store og fete. Hvilke likheter og forskjeller er det mellom Gullfaks, Statfjord og Snorre? Og – kan de slå Troll(et)?

Gullfaks har noen interessante likhetstrekk med Gullfakse – hesten til jotnen Rungne, som tapte i kappløp mot Odins hest, Sleipner.

Timingen til Gullfaks var uheldig. Litt over ett år før feltet kom i produksjon falt oljeprisen til en tredjedel av hva den hadde vært.

Gullfaks kan oppsummeres med tre stikkord: Stort, dyrt og lønnsomt

Gullfaks er et pionerfelt når det gjelder norsk nasjonal bevissthet på sokkelen. Samtidig var feltet først og tyngst på viktige områder. Sammen med andre punkter er dette solide grunner for å dokumentere feltet.

Er du på jakt etter eit tema for ei bachelor- eller masteroppgåve? Kanskje Gullfaks-historia kan vere ein fin inngang. Noko av hensikta med å dokumentere Gullfaksfeltet si historie, har nemleg vore å vise kva slags kjelder som finst tilgjengeleg.

Oljeselskapene på norsk sokkel betaler ikke skatt ut ifra hva de faktisk har solgt olje for, men ut ifra Petroleumsprisrådets anslag på hva det enkelte feltets olje kan tenkes å ha blitt solgt for. Disse pris-anslagene gir et bilde av Gullfaks-oljens kvalitet.

Oljen fra Gullfaks selges på «datert brent»-kontrakter. For å forstå hva det innebærer kan det være verdt å angripe de to ordene «Brent» og «datert» hver for seg.

Fra vinteren 1985 til sommeren 1986, kort tid før Gullfaks kom i produksjon falt oljeprisen fra 30 til 10 dollar fatet. En av årsakene til det voldsomme fallet var at Organisasjonen av oljeeksporterende land (OPEC) var i ferd med å miste grepet om oljemarkedet.

Oljeprisfallet i 1986 koblet Norge tettere sammen med oljekartellet OPEC, og i februar 1987 kom det krav fra politikerne om norske produksjonskutt. Gullfaks-lisensen, som i tillegg til egne kutt avtalte å gjennomføre reduksjoner på vegne av Statfjord, kunne vise til store reduksjoner. Men deler av kuttene var trolig kun på papiret.

Oljeprisfallet i 1985 og 1986 gikk ut over aktiviteten på norsk sokkel. 22. august 1986 svarte myndighetene med å sette inn grep for å stimulere til nye investeringer. Bæring, avskrivning, produksjonsavgift og friinntekter er viktige stikkord. I denne artikkelen kan du fordype deg i hva endringene gikk ut på – og om det er noe mønster/lærdommer vi sitter igjen med etter å ha sett disse temaene i sammenheng.

Gullfaks var for tidlig ute til å nyte godt av skatteendringene i 1986 og 1987. Tvert imot havnet feltet mellom to stoler og ble mindre lønnsomt som følge av endringene. Hvorfor?