Hvordan selges en oljelast?

person AV OLE KVADSHEIM, NORSK OLJEMUSEUM
Oljen fra Gullfaks selges på «datert brent»-kontrakter. For å forstå hva det innebærer kan det være verdt å angripe de to ordene «Brent» og «datert» hver for seg.
— Tankskip laster olje fra Gullfaks-feltet i Nordsjøen – første steg før oljen selges på internasjonale markeder. Foto: Leif Berge/Equinor
© Norsk Oljemuseum

«Brent»

Begrepet «Brent» springer ut fra det britiske Brent-feltet og viser til en spesiell type råolje med bestemte kvaliteter. For at oljekvaliteten «Brent» skal bli mer representativ for hva som produseres rundt om i verden er den blandet med egenskapene til fire andre felt: Forties (også på britisk side), Oseberg, Ekofisk og Troll. Det gjør «Brent» til et litt mer teoretisk konsept: et slags gjennomsnitt av et knippe vanlige oljekvaliteter.  

De tre viktigste elementene som bestemmer kvaliteten til en type olje knytter seg til mengde svovel, syre og API (et mål på om oljen er tung eller lett). Få, om noen, felt produserer olje som er helt identisk med «Brent», men kvaliteten har «brent seg fast» som en indeks vi måler annen olje opp mot. «Brent» er på den måten litt som Greenwich-tidssonen. Selv om Greenwich bare forteller deg hva klokken er i en liten del av verden, brukes den som indeks for alle verdens tidssoner.  

Gullfaks-olje har over tid, i snitt, hatt egenskaper som har blitt verdsatt en del høyere enn «Brent». Det er blant annet fordi olje-egenskapene passer fint med hva en del europeiske raffinerier er kalibrert for å ta imot og behandle. Det er flere felt som kvalitetsmessig ligger i samme segment som Gullfaks, som Johan Castberg, og Alvheim-olje.  

Bak hver kontrakt ligger fysiske laster – oljefat som ender opp i raffinerier verden over. Foto: Leif Berge/Equinor

 «Datert»

«Datert» viser til at kontrakten som Statoil-traderne signerer ikke fastsetter en absolutt pris per fat. Gullfaks-olje selges altså ikke til spottpris (prisen akkurat nå). I stedet legger de prisen som gjelder i markedet når oljen er forventet å nå frem til kjøperen til grunn for avtalen. Det vil si at kjøper og selger ikke vet hva den endelige prisen vil bli, i det de inngår en avtale. For Gullfaks-olje tar partene utgangspunkt i prisen som gjelder fem dager etter at oljen lastes til skip.  

Partene forhandler i tillegg om et prispåslag eller avslag (som regel påslag i Gullfaks sitt tilfelle), som knytter seg til den spesifikke oljens egenskaper og forhandlingsmakten kjøper og selger imellom (hvem er mest desperat etter en avtale).  

Partene kan for eksempel bli enige om å legge på to dollar. Det vil i så fall si at kjøper må betale Brent-prisen som gjelder i markedet, fem dager etter at Gullfaks-oljen er lastet til skip, pluss to dollar per fat.  

Implikasjonen av dette systemet er altså at prisendringer i Brent-oljeprisen gir utslag i hva som blir den faktiske prisen på Gullfaks-olje, selv når disse prisendringene skjer etter at kjøper og selger har landet en avtale. 

Isolert sett er det rimelig å tenke at det gir kjøper og selger mindre forutsigbarhet at de ikke vet den endelige prisen i det kontrakten inngås. Dette kan imidlertid bøtes på gjennom å inngå veddemål og handle i verdipapirmarkedet på en slik måte at deler av risikoen tas bort, dersom selskapet ønsker det. 

Markedsplassen

Selve handelen foregår gjennom et chat-program som eies av Intercontinental Exchange, Inc (ICE) – et amerikansk børsnotert aksjeselskap, som eier og driver en rekke finansmarkeder og børser. Her kan kjøper og selger møtes.  

Kjøpere får tilgang til informasjon om når det skal lastes olje fra de ulike feltene. Begge sider av bordet er i utgangspunktet godt informert om tilstanden i markedet.  

Selv om ICE er en stor, og åpen markedsplass, blir handlene for hver enkelt last utført på en-til-en-nivå, over telefon eller i chat. Chatten mellom kjøper og selger er ikke offentlig informasjon, og selskapene vil som regel ikke ha interesse av å dele informasjonen om prisnivå på lasten.  

Traderne som selger olje på vegne av Equinor har ansvar for hele selskapets portefølje. I tillegg har de ansvar for å selge det helstatlige Petoro sin olje. De ordner altså ikke avtaler for hver sine felt, eller hver sine oljekvaliteter, men med alle laster.

Artikkelen bygger på samtale mellom artikkelforfatter og mangeårig trader i Statoil, Lise Gro Ekholdt (mars 2025).

Publisert 10. januar 2026   •   Oppdatert 15. januar 2026
© Norsk Oljemuseum
close Lukk