Hvor er hva på Gullfaks A?

Gullfaks A er en integrert bore-, prosess-, og boligplattform. Den er konstruert på en gjennomtenkt måte for å sikre optimal drift og sikkerhet.  

Plattformen er, i likhet med andre integrerte plattformer, i hovedsak delt i tre deler: boligområdet lengst vest, boring og brønn lengst øst, samt prosessanlegg og andre viktige funksjoner i midten. Det er ikke tilfeldig at boring og brønn er plassert lengst øst. Siden vinden som regel blåser i østlig retning vil gass fra en eventuell lekkasje bli ført bort fra plattformen, heller enn inn mot plattformen, hvor det er større fare for antenning.  

Den videre oversikten tar utgangspunkt i Gullfaks A, men gjelder langt på vei også for Gullfaks C, som er en tilnærmet kopi. Den overordnede strukturen, hvor boligområdet er plassert lengst vest og boring og brønn lengst øst, er felles for alle de tre Gullfaks-plattformene.  

Her følger en nærmere beskrivelse av de ulike delene av plattformen: 

Boligområde (vest) 

Vest på plattformen ligger boligområdet, som rommer fasilitetene for personell om bord – inkludert helidekk, innkvartering, velferdstilbud og livbåter.

1. Helidekk

Helidekket er plassert over boligmodulen. Ved siden av selve dekket er det et tilhørende kontrollrom for å assistere helikoptrene. Gullfaks A fungerer som en fueling-plattform, noe som betyr at helikoptre kan fylle drivstoff her. Under dekket finnes lagertanker for drivstoff, samt en gymsal (Jøllehallen) som opprinnelig var tenkt å fungere som hangar.

2. Boligmodul

Boligmodulen består av tre sammenkoblede blokker, hver på åtte etasjer. I øverste etasje av boligmodulen er radiorommet, televerkstedet og rommet for satellittkommunikasjon. I samme etasje finner vi venterom for dem som skal reise med helikopter. I 7. etasje finner vi helsekontoret og en del lugarer. Fra 7. til 3. etasje er kontorer og lugarer fordelt. Alle har egne rom, men deler toalett og dusj med naboen. I 2. etasje ligger kantinen, kjøkkenet, kaffesalongen, biblioteket og TV-rommet. I 1. etasje finner vi en kinosal og et vaskeri. Under boligmodulen er det også installert et trimrom. 

3. Livbåtområde

Under boligmodulen på vestsiden finner vi åtte av de totalt ti livbåtene på plattformen. Livbåtdekket strekker seg over hele dekksrammen og ligger cirka 30 meter over havnivå. Her er også to redningsstrømper installert, som kan løse ut redningsflåter. På grunn av størrelsen på plattformen (167,7 meter fra øst til vest) er det også to stuplivbåter og to flåtestasjoner for evakuering plassert på østsiden for å sikre rask evakuering fra alle deler av plattformen.

4. Vannskaft

Det vestlige skaftet, som ligger under boligmodulen, er fylt med vann. Skaftets primære funksjon, i tillegg til å holde plattformen oppe, er å levere vann til brannslokking og til daglig bruk på plattformen. 

Prosessanlegg og støttefunksjoner (midten) 

I midtseksjonen av plattformen finnes hoveddelen av prosessanlegget, samt støttefunksjoner som kraner, turbiner og tekniske moduler for separasjon og strømproduksjon. 

5. Kraner og lastedekk

Det øverste dekket, som befinner seg over prosessanlegg og turbiner i det midterste partiet av plattformen er kjent som værdekket. Det brukes til mottak av leveranser.  Gullfaks A har fire heisekraner: to på nordsiden og to på sørsiden. 

6. Turbiner

På toppen av plattformen kan man se tykke rør som leder varme fra gassturbinene på anlegget. Gullfaks A er utstyrt med seks gassturbiner, som dekker mye av plattformens energibehov. I tillegg finnes det en reserveturbin som går på diesel. Plattformen mottar også strøm fra vindparken Hywind Tampen, noe som har redusert bruken av gassturbinene. 

7. Separasjonsanlegg

Gullfaks A er utstyrt med et avansert separasjonsanlegg som skiller olje, gass og vann. Førstetrinnsseparatoren er plassert i 1. etasje, mens andre- og tredjetrinnsseparatorene er plassert i 4. etasje. Vannet renses før det slippes ut i sjøen, gassen sendes via rørledning til land, og oljen blir sendt til lagercellene i bunnen av plattformen. I forbindelse med utbyggingen av Gullfaks Sør i 1996, ble plattformen utstyrt med nye moduler for økt gassbehandling og reinjeksjon.

8. Utstyrsskaft

Utstyrsskaftet er det midterste av de fire skaftene på plattformen. Oljen sendes ned i dette skaftet og videre til lagercellene. For å hindre oppdrift er lagercellene alltid fylt med væske. Gass som ikke har blitt skilt ut i separasjonsprosessen, sendes ut igjen og opp til fakkelsystemet. 

Boring og brønn (øst) 

Øst på plattformen ligger området for boring og brønn, med boretårn, brønnmoduler, boreskaft og fakkelsystem – selve kjernen i produksjonsoperasjonene. 

9. Boretårn

Boretårnet er plattformens høyeste punkt, med en total høyde på 135 meter over havet. Tårnet, som er 55 meter høyt, brukes til å sette sammen store mengder rør i høyden under boring. Boring av brønner styres fra «borebua» i bunnen av tårnet. Tårnet kan flyttes mellom plattformens nordlige og sørlige del ved hjelp av vinsjer.

10. Flammebommen

Lengst øst på plattformen finner vi flammebommen. Den brukes til å brenne overflødig gass ved behov, noe som hindrer at gass siger inn mot resten av plattformen og utgjør en brannfare. Fakkelen kan antennes fra blant annet kontrollrommet og livbåtdekket, men er som regel slukket.

11. Brønnmoduler

Brønnmodulene strekker seg over alle etasjene på plattformens østlige side. Her kommer olje og gass opp fra produksjonsbrønnene, mens væske blir injisert ned i reservoaret fra injeksjonsbrønnene.  

12. Boreskaft

Plattformen er dimensjonert for opptil 48 brønner samtidig, 24 på sørsiden og 24 på nordsiden. Rørene går ned til havbunnen via ett av de to boreskaftene. Boretårnet kan ikke dekke begge skaftene samtidig, men det kan flyttes fra nord til sør. 

Modul for modul og etasje for etasje

Figuren viser plasseringen av de enkelte modulene. Tegningen er fra 1983, før de var montert.[REMOVE]Fotnote: Status: internavis for Statoil-ansatte. (1983). Nr. 16, s. 10. Den grunnleggende strukturen er den samme i dag.