Hvem eier virkeligheten? Del 9

Høsten 1986 sto Statoil ved et veiskille. Etter år med forberedelser startet produksjonen på Gullfaks – selskapets første store felt som operatør. Det som skulle bli en triumf, ble raskt overskygget av et dramatisk oljeprisfall. En omfattende driftsorganisasjon måtte omstilles, og særlig Gullfaks ble hardt rammet. Tilliten mellom ansatte og ledelse fikk en alvorlig knekk – en krise som tok år å lege.

En fortelling i ni deler.

Sikkerhet i en felles virkelighet

Mot slutten av 1990-tallet hadde den norske oljeindustrien utviklet en selvoppfatning om sikkerhetsnivået som ikke ble delt av verken Oljedirektoratet eller fagforeningene. Mens industrien mente at sikkerheten var bedre enn noen gang, pekte myndigheter og arbeidstakerorganisasjoner på økende risiko og manglende kontroll.

I år 2000 inntraff to alvorlige dødsulykker på norsk sokkel. Den ene skjedde under et kranløft på Oseberg Øst, den andre om bord på et ankerhåndteringsfartøy, der en dekksarbeider mistet livet etter å ha blitt truffet av en kjetting. Oljedirektoratet reagerte sterkt og satte ulykkene i sammenheng med et økende risikonivå i petroleumsvirksomheten.

I sin årsmelding for 2000 uttrykte direktoratet bekymring over en utvikling der brudd på forskrifter og prosedyrer var blitt en del av daglig praksis – og akseptert. De konkluderte med at selskapenes ledelse ikke lyktes i det holdningsskapende arbeidet.[REMOVE]Fotnote: Oljedirektoratet. (2001). Oljedirektoratets årsberetning. Norsk sokkel 2000. s.4.

Denne erkjennelsen kom etter en langvarig tillitskrise mellom partene i næringen. Virkelighetsoppfatningen var delt: Oljeindustriens Landsforening (OLF, nå Offshore Norge) hevdet at sikkerheten aldri hadde vært bedre, og viste til lave tall for personskader. Fagforeningene mente derimot at sikkerheten var like dårlig som på 1970-tallet. Oljedirektoratet påpekte at antall gasslekkasjer var økende, og at lavt antall personskader ikke nødvendigvis betydde lav risiko for storulykker – tvert imot.

Mot en felles forståelse

I 2000 tok LO initiativ til å etablere Sikkerhetsforum, et trepartssamarbeid mellom myndigheter, arbeidsgivere og arbeidstakere. Forumet fikk ikke myndighet til å fatte bindende vedtak, men skulle fungere som en arena for dialog og samarbeid om HMS-spørsmål i olje- og gassindustrien.

Utfordringen var at partene fortsatt hadde ulike oppfatninger av sikkerhetsnivået. Det var behov for et felles språk og et felles faktagrunnlag. Dette ble starten på et viktig skifte.

I 2001 kom den første rapporten i prosjektet Risikonivå i norsk petroleumsvirksomhet (RNNP), en pilotstudie som kartla risikonivået på norsk sokkel i perioden 1996–2001. Rapporten kombinerte kvalitative vurderinger med kvantitative data og analyser, og ble et viktig verktøy for å etablere en felles forståelse av sikkerhetssituasjonen.

Samme år ble også programmet Samarbeid for sikkerhet lansert. Her samlet industrien og arbeidstakersiden seg om å ta tak i hendelser med høyt risikopotensial. Programmet ble en viktig innrømmelse av at situasjonen ikke var tilfredsstillende, og bidro til å etablere en felles virkelighetsforståelse. Resultatene var så tydelige at ingen seriøse aktører kunne ignorere dem.

Oljedirektoratet uttrykte tilfredshet med utviklingen. I årsberetningen Norsk sokkel 2000 skrev de at resultatene ga et grunnlag for å få industrien til å erkjenne at utviklingen de siste årene hadde vært lite akseptabel når det gjaldt sikkerhetsmessige forhold.[REMOVE]Fotnote: Oljedirektoratet. (2001). Oljedirektoratets årsberetning. Norsk sokkel 2000. s.53.

Et tydeligere skille – og et styrket HMS-regime

I 2004 ble Petroleumstilsynet etablert som en egen etat, skilt ut fra Oljedirektoratet. Tilsynet fikk ansvar for sikkerhet og arbeidsmiljø, mens Oljedirektoratet fortsatte som ressursforvalter. Dette skillet bidro til en tydeligere rollefordeling og styrket HMS-arbeidet ved å sikre at sikkerhetsspørsmål fikk den nødvendige oppmerksomheten og ressursene.

Sikkerhetsarbeidet på norsk sokkel er et kontinuerlig arbeid – et evighetsprosjekt som aldri blir ferdig. Et velfungerende trepartssamarbeid er avgjørende for at det norske HMS-regimet skal fungere. Men med jevne mellomrom kommer det rapporter om at samarbeidet er under press. Fordi sikkerhet er ferskvare, må tillit mellom partene vedlikeholdes og tas på alvor når den utfordres.