Det var knyttet store forventninger til «Gullblokka» 34/10, og det helnorske partnerskapet var godt fornøyd da de ble tildelt området i 1978. Men det var ikke uten problemer at Gullfaks ble påvist. Letingen tok til i juni 1978, men ikke før ti brønner var boret, inkludert et dramatisk «brønnspark» og en utblåsning, erklærte Statoil funnet for drivverdig.

I Drivverdighetsstudien for blokk 34/10, som ble overlevert til myndighetene 20. november 1980, listet lisensen opp en rekke måter feltet kunne bygges ut på. Ingen av dem er identiske med hvordan feltet faktisk ble bygget ut.

Klarsignalet til å sette i gang Gullfaks-utbyggingen ble gitt av Stortinget den 10. juni 1981. Gjennom behandlingen av en proposisjon som egentlig handlet om ilandføring av gass fra Statfjord, snek Gullfaks seg inn som «nissen på flyttelasset», som SVs Hanna Kvanmo formulerte det i Stortingsdebatten.

2. mai 1982 blei det endeleg slått fast at feltet som tidlegare hadde vore kjent som både blokk 34/10 og Gullblokken, skulle heite Gullfaks.

2. februar 1983 starta bygginga av den fyrste av dei tre plattformene som etter kvart skulle prege Gullfaksfeltet.

Dekket til Gullfaks A var en stor og viktig kontrakt, og sikret arbeid for mange mennesker. Byggingen av dekket startet i august 1983.

I 1984 ble Gullfaks A-prosjektet tildelt Norsk Forening for Kvalitet (NFK) sin kvalitetssikringspris – en anerkjennelse Statoil kunne være stolt av, selv om æren for prestasjonen måtte deles med mange samarbeidspartnere.

Til tross for at det lyktes Statoil å enes med Hydro om Gullpipe-planene endte det med tommel ned fra Stortinget. Dermed ble det ikke noe av samlerørledningen for råolje fra Gullfaks og Oseberg til Mongstad.

4. juni 1984 startet arbeidet med å bygge skaftene til Gullfaks A. I løpet av det neste året ble skaftene ferdigstilt, noe som også inkluderte at de ble utrustet med mekanisk utstyr.

Byggingen av understellet til Gullfaks B startet 22. oktober 1984, tidligere enn først ventet. Arbeidet i tørrdokken gikk som planlagt, til tross for nabokrangler om støy.

Høsten 1984, to og et halvt år før Gullfaks A var estimert å starte opp produksjonen, var Statoils nye kontorlokaler klare for innflytting. Administrasjonssenteret for Statoil Bergen ble lagt til Sandsli, 17 kilometer utenfor Bergen sentrum.

Med opprettelsen av Statens direkte økonomiske engasjement (SDØE) ble Statoils eierandel i Gullfaksfeltet redusert fra 85 til 12 prosent. På kort sikt betydde det penger i kassa for Statoil.

Etter sjøsettingen av dekksrammen til Gullfaks A, 22. februar 1985, var det duket for modulløft. Byggingen av de ulike modulene til Gullfaks A hadde skjedd på en rekke ulike steder, for det det meste i Norge. Derfra ble de sendt til Stord for påkobling.

15. april 1985 signerte Moss Rosenberg Verft kontrakt om å bygge Gullfaks B-dekket. Med den nye ordren fikk verftet pusterom til å gjennomføre omorganiseringer for å øke konkurranseevnen for fremtiden. Det var ikke ukontroversielt.

7. juni 1985 godkjente Stortinget Gullfaks fase II - bygginga av Gullfaks C.

16. august 1985 var understellet til Gullfaks A i rørsle. Noko som minna om fire grå søyler blei i sakte fart trekt av ni slepebåtar mot neste mål.

I september 1985, ett år etter at det nye kontorbygget på Sandsli var innviet, åpnet opplæringssenteret. I sine første fire år var opplæringssenteret fullt ut viet til å trene opp personell som skulle jobbe på Gullfaks-plattformene. 

Norwegian Contractors arbeid med gliden til Gullfaks B, høsten 1985, var ikke uproblematisk. Først tok sjøsettingen lengre tid enn forventet, så ble det streik. Først 21. oktober 1985 ble partene enige.

Kvelden den 4. november 1985 kantret lekteren Concem i Gandsfjorden med 22 personer om bord. 12 ble reddet, mens ti personer mistet livet. To av dem ble aldri funnet.

Understellet til Gullfaks A ble slept fra Gandsfjorden til Digernessundet i august 1985. Et halvt år senere, i januar 1986, ble det koblet sammen med dekket.

Da Norges største industrikontrakt gikk til et condeep-prosjekt, betydde det bare en ting: Dette måtte bli stort og tungt. Grunnlaget ble lagt i Hinnavågen.

18. april 1986 knuste champagneflaska på Gullfaks A. Det var starten på ei lang innhausting.

5. mai 1986 la Gullfaks A-plattforma ut på si reise mot Gullfaksfeltet, kor den skulle produsere olje og gass dei neste 30 åra?

Den 11. september 1986 var det klart: Dekket til verdens tyngste plattform skulle bygges av Aker Stord. Moss Rosenberg verft måtte se seg slått.

Den 25. september 1986 var Carl XVI Gustaf av Sverige på besøk i Stavanger for første gang. I løpet av de ti timene han tilbrakte i byen fikk han anledning til å ta både Gullfaks C-understellet og dekket til Gullfaks B i nærmere øyesyn.

Byggestart i plateverkstedet til Aker Stord i oktober 1986, markerte innledningen til yrende aktivitet på verftet i Leirvik. Mye var likt A-dekket som var blitt bygget samme sted noen når tidligere, men det var også viktige forskjeller.

På bittevesle julaftan 1986 starta Gullfaks A sin produksjon – eit halvt år før tida.

Torsdag 29. januar 1987 blei den fyrste olja lasta om bord på «MT Sarita».

5. april 1987 var understellet til Gullfaks B i bevegelse. For å kunne møte ståldekket, måtte det ut på dypt vann.

29. april 1987 møttes understellet og dekket. Gullfaks B var på god vei til å bli komplett.

Om det finnes et felles kontaktpunkt mellom sleping av bunnseksjoner og enkelte erfaringer fra livet sjøl, så må det være dette: Omveier fører lengst.

Den 19. juni 1987 ble flagget heist til topps på Gullfaks A. Plattformen hadde startet produksjon!

Måndag 29. juni 1987 blei Gullfaks B døypt, som den mellomste og minste plattforma på Gullfaksfeltet.

Om du en gang skal studere maritim vertikal støping i stor skala, finnes det knapt noe bedre og større eksempel enn begivenhetene i Vats fra sommeren 1987 til våren 1988.

31. juli 1987 var det tid for Gullfaks B å kutte ankerfestene, og begi seg ut til havs.

29. februar 1988 – ni månadar før den opphavlege planen kom Gullfaks B i produksjon.

Om kvelden 30. desember 1988 la understellet til Gullfaks C ut på en reise – på jakt etter dekket. Flere holdt pusten. Hvordan ville det gå å flytte noe så stort – vinterstid?

27. februar 1989 ble Gullfaks Cs dekk og understell ført sammen.

Gullfaks C er verdas tyngste plattform og var med det verdas tyngste dåpsbarn – i alle fall etter det vi har grunn til å tru.

Tidlig om morgenen 2. mai 1989 ble Gullfaks C fri fra de siste fortøyningene. 11 slepebåter satte inn kraft med presisjon. Først var det knapt bevegelse – så var det ingen tvil: Kjempen var i siget.

Siste etappe før Gullfaks C skulle begynne å jobbe for milliardene som var investert, var klargjøringen på feltet. Arbeidet startet opp i mai 1989 og sysselsatte 800 personer.

Når starta produksjonen på Gullfaks C? Det kjem an på kva du meiner med produksjonsstart.

Kvit skjorte, slips og ein mørkeblå strikkejakke med krage var antrekket som leiinga på Gullfaks C skulle bruke når dei kongelege skulle komme. Hadde dei elles førebudd seg?

29. juni 1991 sjøsatte Gullfaks B-ansatte en replika av plattformen i Besserudtjernet i bunnen av Holmenkollbakken. Seansen var Gullfaks sitt bidrag til det populære TV-programmet «Ta sjansen».

3. august 1992 starta produksjonen på Snorre A. Olja frå Snorre blir sendt til Gullfaks A, medan gassen blir reinjisert i reservoaret.

OL på Lillehammer i 1994 har i ettertid fått et eventyrets skjær over seg – vellykket både sportslig og arrangementsmessig. Statoil, som var en av lekenes ni hovedsponsorer, hadde som oppgave å forsyne den olympiske ild med brennstoff. Det var grunnen til at OL-fakkelen på sin rundtur i Norge, også tok en tur utom det norskeste feltet av alle – Gullfaks.

3. juni 1994 starta produksjonen frå Tordis. Olja og gassen blir produsert ved hjelp av havbotninstallasjonar og sendt til Gullfaks C for prosessering og lagring, før transport.

7. oktober 1994 blei det sett produksjonsrekord på Gullfaksfeltet. Dette var ikkje årets einaste rekord.

16. november 1994 blei fakkelen sløkka på Gullfaks A. Ein knapp månad etterpå skjedde det same på Gullfaks B.

28. januar 1997 starta produksjonen frå Vigdis. Olja blir prosessert på Snorre A, før den blir sendt til Gullfaks A. Her blir den lagra i påvente av transport. Gassen blir reinjisert i Snorrefeltet.

Sommaren 1997 blei Gullfaks A utvida med modul 18 og modul 35. Dei nye modulane skulle gjere plattforma i stand til å ta imot ny brønnstraum.

10. oktober 1998 starta produksjonen på Gullveig, noko som markerer produksjonsstart for Gullfaks Sør.

7. februar 1999 starta produksjonen frå Rimfaks. Olja frå området blir sendt til Gullfaks A, medan gassen blir sendt til Gullfaks C.

18. mars 1999 var det klart for nok ein milepæl. Snart ville Gullfaks Sør, fase I vere fullført.

21. april 1999 var det klart for produksjonsstart på Visund A. Olja og gassen blir prosessert på plattforma, før olja blir sendt til Gullfaks A og gassen til Kvitebjørn.

Fram til 27. mai 1999 eigde Saga Petroleum 6 prosent av Gullfaks-lisensen. Den dagen blei selskapet oppløyst. Om lag 25 prosent av selskapet – inkludert Gullfaks-delen – blei kjøpt opp av Statoil.

Fra mars 2001 fungerte Gullfaks C som et knutepunkt for gass i Tampen-området. Plattformen spiller en nøkkelrolle i å ta imot og transportere gass fra andre felt og satellitter.

26. april 2001 godkjente Stortinget delprivatiseringa av Statoil. Det førte til endringar i Gullfaks-lisensen.

I januar 2005 ble Gullfaks-lisensen tildelt Improved Oil Recovery (IOR)-prisen. Prisen er et av de tydeligste uttrykkene for norske myndigheters verdsetting av arbeidet med å forlenge feltlevetiden på en moden norsk sokkel. Hva var bakgrunnen for prisen generelt og for denne tildelingen spesielt?

Hva arbeider egentlig drilleren, kranføreren, prosessingeniøren og plattformsjefen med på en plattform? Og hva jobber geologen og traderen med på land? Serien «Oljeriket» (2006) var et betydelig bidrag til å gjøre offshorehverdagen generelt – og Gullfaks C spesielt – mer kjent for nordmenn flest.

1. oktober 2007 blei Hydro sin olje- og gassdivisjon overtatt av Statoil. Gullfaks-partnarane blei redusert frå tre til to.

Den 11. desember 2007 kunne offshorearbeidere på Gullfaks (og andre plattformer i området) observere omfattende militær aktivitet både til sjøs og i luften. I sentrum for begivenhetene var hangarskipet «Admiral Kuznetsov», den russiske flåtens flaggskip. Ville norske helikoptre kunne komme på kollisjonskurs med russiske jagerfly?

8. april 2008 startet endelig produksjonen av Gulltopp. Brønnen er beskrevet som den mest kompliserte i Statoils historie. Boremannskapet brukte 991 dager på å nå frem til målet. Brønnen er bortimot ti kilometer lang og går nesten helt horisontalt.

19. mai 2010 gikk alarmen på Gullfaks C. Gass strømmet ukontrollert på boredekket. «Alle mann til livbåtene!»

4. desember 2010 var det gasslekkasje på Gullfaks B. Hendelsen er en av mange grunner til at 2010 blir karakterisert som et krevende år for Statoil og Gullfaksfeltet.

31. oktober 2013 fikk Gullfaks-lisensen en ny medeier: Det østerrikske oljeselskapet OMV kjøpte seg inn, med en andel på 19 prosent.

2. juni 2014, etter 30 år i teneste blei dei gamle lastebøyene erstatta av eit nytt system.

Verdens første våtgasskompressorstasjon ble sommeren 2015 senket ned på havbunnen ved Gullfaks C. Med det var nok en brikke i det store prosjektet «undervannsfabrikken» på plass.

Helikopterulykken ved Turøy er en av de verste ulykkene i norsk oljehistorie. 29. april 2016 styrtet et helikopter med 13 personer om bord, like øst for øya Turøy nordvest for Bergen. Helikopteret var på vei fra Gullfaks B-plattformen til Bergen Lufthavn – Flesland.

Gullfaksfeltets tre betongplattformer, særlig den rekordtunge C-installasjonen, står sentralt når følgende spørsmål har blitt tatt opp til debatt: Bør condeep-understellene få en plass på UNESCOs verdensarvliste?

5. juni 2022 ble den første av de 11 Hywind Tampen-turbinene slept ut til feltet. Turbinene ruver 190 meter over havet, og er festet til bunnen, på opptil 300 meters dyp, gjennom 19 sugeankere. Turbinene ble sammenkoblet i Gulen Industrihamn i Sløvåg i Sogn og Fjordane.

Droner brukes i et veldig bredt spekter, fra hobbybrukere som tar bilder eller filmer ferien sin, til inspeksjon av infrastruktur i industrien eller i moderne krigføring. Droner kan også brukes til frakt av gjenstander offshore.

Høsten 2022 ble kjennetegnet av et forsterket fokus på sårbarheten til Norges energistrategiske posisjon i Europa.

13. juni 2023 var en milepæl nådd. Brønn nummer 500 var boret i Gullfaks-området.

I perioden mellom 2010 og 2020 ble deler av oljen fra Gimlefeltet oppført som Gullfaks-olje. OMV gikk rettens vei for å få avklart hvilke konsekvenser regnefeilen skulle få. Dommen falt 29. juni 2023. OMV vant mot Equinor.

Politisk var de 11 Tampen-turbinene høyst kjærkomne, og åpningen 23. august 2023 markerte et stort skritt for Norge som havvindnasjon. Det har ligget mye politisk prestisje i satsingen på havvind.