Havvind før Tampen
Blant de norske oljeselskapene var Hydro tidligst ute med å fatte interesse for havvind, og da særlig flytende havvind. Allerede i 2002 lanserte Hydro ideen om flytende havvind på norsk sokkel, kalt Hywind. Hydro ønsket i første omgang å sette opp en enslig flytende vindturbin for å høste erfaringer og finne ut om teknologien var liv laget.
Tre år senere, i 2005, var forsknings- og demonstrasjonsprosjektet konkretisert: Hydro hadde bestemt seg for å sette opp den flytende vindturbinen utenfor Karmøy.
Det var særlig to grunner til at valget falt på Karmøy. For det første var området utenfor Karmøy dypt, til å være så nærme land. For at konstruksjonen skulle være stabil måtte turbinen ha en betongdel som skulle stikke 120 meter under havoverflaten, og krevde et dyp på minst 200 meter.
For det andre var Karmøy strategisk plassert, med kort avstand til eksisterende verft- og leverandørinfrastruktur. Hydro søkte i første omgang Enova om 50 millioner kroner til å sette opp turbinen, som var anslått å kunne produsere strøm til 500 husstander.[REMOVE]Fotnote: Rosenberg, U. E. (2005, November 9). Hydro vil ha vindmølle i havet utenfor Karmøy. Stavanger Aftenblad, s. 10.
Hywind etter fusjonen
Da olje- og gassdivisjonen i Hydro og Statoil slo seg sammen i 2007 tok selskapet med seg Hywind-prosjektet inn i det nye StatoilHydro. På dette tidspunktet var det ingen selvfølge at oljeselskapene skulle spille en rolle i strømproduksjon til havs. At Hywind ble med på flyttelasset representerer på mange måter et veiskille, hvor man implisitt slo fast at offshore vindkraft var nærmere beslektet med olje og gass enn med øvrig strømproduksjon, og dermed hørte hjemme i det nye fusjonerte selskapet.[REMOVE]Fotnote: Boon, M. (2022). En nasjonal kjempe: Statoil og Equinor etter 2001 (s. 334). Universitetsforlaget.
StatoilHydros interesse for havvind begynte langt på vei å skyte fart som følge av fusjonen med Hydro.[REMOVE]Fotnote: Boon, M. (2022). En nasjonal kjempe: Statoil og Equinor etter 2001 (s. 332). Universitetsforlaget. I forbindelse med sammenslåingen ble selskapets vedtekter endret, gjennom å tilføre «…og andre former for energi» i avsnittet om selskapets formål.[REMOVE]Fotnote: Boon, M. (2022). En nasjonal kjempe: Statoil og Equinor etter 2001 (s. 328). Universitetsforlaget.
I februar 2010 ble den 5000 tonn tunge Hywind-turbinen satt opp utfor Karmøy. Den flytende turbinen var den første av sitt slag i verden, og skulle primært brukes til å høste erfaringer knyttet til flytende havvind.
I 2015 landet Statoil en avtale med skotske myndigheter om å oppskalere Hywind-prosjektet, gjennom å sette opp fem lignende turbiner, 25 kilometer utfor Peterhead i Skottland. Målet var å få ned kostnadene per turbin, for å se om Hywind-løsningen kunne gjøres mer konkurransedyktig. Turbinene skulle levere elektrisitet til det skotske strømnettet. Samtlige ble bygget på Stord og slept over til Skottland sommeren 2017.[REMOVE]Fotnote: Seglem, E., & Ingemundsen, J. (2017, Oktober 19). Energistatsråden: – Hywind bærer bud om nye norske arbeidsplasser. Stavanger Aftenblad, s. 6-7.
Statoil var operatør for prosjektet, og kunne konstatere at 30 prosent av leveransene hadde gått til norske bedrifter.
Representanter fra både skotske og norske myndigheter, deriblant olje- og energiminister Terje Søviknes, var til stede under åpningen av verdens første flytende havvindpark.
Leder av Statoils forretningsområde «Nye energiløsninger» (NES), Irene Rummelhoff, mente prosjektet ville bli lønnsomt for Statoil, men at dette skyldtes at skotske og britiske myndigheter betalte for deler av prosjektet gjennom offentlige subsidier. I forbindelse med åpningen ble Terje Søviknes (Frp) utfordret på om han kunne se for seg lignende prosjekter på norsk side, noe han (i likhet med Statoil) avviste. Norges rikelige tilgang på vannkraft gjorde flytende havvind til en lite aktuell energikilde for Norge.[REMOVE]Fotnote: Seglem, E., & Ingemundsen, J. (2017, Oktober 19). Energistatsråden: «Hywind bærer bud om nye norske arbeidsplasser.» Stavanger Aftenblad, s. 6-7.
Litt over ett år senere endret det seg. Under oljemessen ONS i 2018 lanserte Statoil prosjektet Hywind Tampen. Målet var å sette opp 11 flytende turbiner, mellom Snorre og Gullfaks for å forsyne plattformene med strøm. Den anslåtte prislappen var på 5 milliarder kroner. 21. desember samme år sendte Equinor, som hadde fått klarsignal fra de totalt syv partnerne i Gullfaks- og Snorre-lisensene, en søknad til Olje- og energidepartementet.
Bunnfast havvind
Som følge av Norskerenna har Norge dårligere naturgitte forutsetninger for produksjon av bunnfast havvind enn land som Storbritannia, Danmark og Nederland. Gjennomsnittlig dybde for bunnfaste havvindparker i Nordsjøen har vært på rundt 25 meter.[REMOVE]Fotnote: Topdahl, R. C., Espeland, S., & Fridman, M. (2024, februar 20). Annerledeslandet. NRK. Hentet fra https://www.nrk.no/klima/xl/sorlige-nordsjo-ii_-tre-grunner-til-at-havvind-i-norge-kan-bli-ekstra-dyrt-1.16729207#authors–expand De få arealene som er grunne nok til å installere bunnfast havvind er så langt borte fra kysten at det er krevende å montere noe der, og bygge ut nett til land.
Samtidig har pengene sittet løsere i en del andre land, som har strukket seg lengre i å subsidiere selskaper som vil bygge havvindanlegg. Disse to komponentene, sammen med Norges tilgang på billig vannkraft, har ført til at det har blitt realisert færre havvindprosjekter i Norge enn i andre land i Nordsjø-området. Utover Hywind-prosjektene, som er flytende, har imidlertid Hydro, og senere Statoil, vært involvert i flere bunnfaste havvindprosjekter i andre land.
De to viktigste er Sheringham Shoal og Doggerbank, begge på britisk sokkel. I 2005 kjøpte Hydro en 50 prosent eierandel i den planlagte bunnfaste havvindparken Sheringham Shoal på britisk sektor.[REMOVE]Fotnote: Boon, M. (2022). En nasjonal kjempe: Statoil og Equinor etter 2001 (s. 333). Universitetsforlaget. Prosjektet ble med inn i StatoilHydro. Syv år senere, i 2012, ble prosjektet ferdigstilt.
Med Storbritannias tredje lisensrunde, i januar 2010, fikk Statoil 40 prosent av Doggerbank inn i porteføljen.[REMOVE]Fotnote: Boon, M. (2022). En nasjonal kjempe: Statoil og Equinor etter 2001 (s. 334). Universitetsforlaget. Prosjektet skjer i flere faser og vil, når det er ferdig, være verdens største havvindpark.[REMOVE]Fotnote: Dogger Bank. (U.å.). Hentet fra https://doggerbank.com
For raskt eller for sakte?
Statoils investeringer i havvind har på ingen måte vært ubetydelige. Selv om prosjektene ikke er i nærheten av å levere samme avkastning som olje og gass, har subsidiene knyttet til de britiske prosjektene gjort at Norge kan sende britiske skattepenger inn i Oljefondet.
Men som andel av Statoils samlede investeringer må havvindsatsningen kunne sies å ha vært liten. I 2017 kunne Stavanger Aftenblad rapportere at Statoil de siste fem årene hadde investert 20 milliarder i fornybar energi. Det utgjorde 3,6 prosent av selskapets samlede investeringer i samme periode. Organisasjoner som Natur og Ungdom og Greenpeace mente satsingen først og fremst virket som et forsøk på å «grønnvaske» selskapet.[REMOVE]Fotnote: Øvrebekk, H. L. (2017, mai 11). Fornybarprosjekter har fått 20 av 550 milliarder. Stavanger Aftenblad, s. 29.
Mens flere mente at satsningen på havvind gikk for sakte, pekte andre på svak lønnsomhet i næringen, og manet til forsiktighet. Blant dem var Statoil-sjef, Helge Lund. Sommeren 2010 ble han utfordret på lønnsomheten i havvindsatsningen, og svarte med følgende:
«Mange vil at Statoil skal investere i alle mulige former for fornybar energi, ofte uavhengig av lønnsomhet innen rimelig tid. Det er et enkelt standpunkt for alle som ikke er pålagt å drive lønnsomt. Men jeg vet hvem som får skylden dersom Statoil satser fem milliarder på noe som er pop i dag, men en fiasko om fem år.»[REMOVE]Fotnote: Bjørheim, C., & Sverdrup, I. (2011, januar 4). Rogaland får ikke tak i grønne penger. Stavanger Aftenblad, s. 9.