Gullfaksfeltet ligger i Tampen-området i den nordlige delen av Nordsjøen, ca. 180 km vest for Sognefjorden. Feltet ble funnet i 1978 og er et av de største på norsk sokkel. Geologien i området er kompleks med mange forkastninger som deler reservoarene i mindre deler, noe som gjør produksjonen utfordrende.

Det var knyttet store forventninger til «Gullblokka» 34/10, og det helnorske partnerskapet var godt fornøyd da de ble tildelt området i 1978. Men det var ikke uten problemer at Gullfaks ble påvist. Letingen tok til i juni 1978, men ikke før ti brønner var boret, inkludert et dramatisk «brønnspark» og en utblåsning, erklærte Statoil funnet for drivverdig.

På begynnelsen av 1980-tallet tok Statoil et avgjørende teknologisk veivalg ved å satse på dykkerløse undervannsbrønner på Gullfaks A. Dette markerte starten på en ny æra for norsk undervannsteknologi, og representerte et viktig skritt mot sikrere og mer effektive operasjoner på norsk sokkel.

8. april 2008 startet endelig produksjonen av Gulltopp. Brønnen er beskrevet som den mest kompliserte i Statoils historie. Boremannskapet brukte 991 dager på å nå frem til målet. Brønnen er bortimot ti kilometer lang og går nesten helt horisontalt.

Med bruk av fire dimensjoner kan geologer og andre fagfolk se hvordan olje og vann beveger seg langt under havbunnen og dermed fange den der den gjemmer seg. Først ut med den fjerde dimensjonen – det var Gullfaks det.

Mye har vært skrevet om Gullfaks, men en oversikt over sammenhengene mellom byggefase, aktør, sted og år/kronologi angående plattformene har manglet. Her følger derfor en slik oversikt, som også inkluderer alternativer for avslutningsfasen. Statoil/Equinor har hele tiden vært utbyggings- og driftsoperatør.

I Drivverdighetsstudien for blokk 34/10, som ble overlevert til myndighetene 20. november 1980, listet lisensen opp en rekke måter feltet kunne bygges ut på. Ingen av dem er identiske med hvordan feltet faktisk ble bygget ut.

Investeringskostnadene knyttet til utbygging av Gullfaksfeltet ble lavere enn lisensen trodde de ville bli i 1980, mest som følge av at idéen om en fjerde plattform, Gullfaks D, ble lagt på hylla.

Spørsmål: Kva er nøkkelen til suksess når du skal bygge plattform? Svar: Forarbeid, forarbeid, forarbeid. Eit viktig forarbeid som både sparte tid og pengar var ingeniørmodellar – bygd i stor målestokk.

Korleis ville vinden, havstraumane og bølgjene påverke plattformene og lastebøyene? For å unngå overraskingar blei det bygd modellar og gjennomført testing.

Tildelingen av blokk 34/10 i juni 1978 markerte et historisk vendepunkt i norsk petroleumshistorie. For første gang var både operatøren og alle rettighetshaverne på et felt norske selskaper. Dette ble Statoils svenneprøve som utbyggingsoperatør – og starten på et prosjekt som skulle sette varige spor i norsk oljehistorie.

Da Stortinget i 1981 godkjente Gullfaks, fikk Statoil ansvaret for to gigantprosjekter. På få år skulle selskapet bygge to av verdens største plattformer.

Plattformer med betongunderstell, også kalt Condeep-plattformer, utgjør bokstavelig talt et tyngdepunkt i norsk petroleumshistorie. Gullfaks og Statfjord spiller viktige roller i denne sammenheng.

Utbyggingen av Gullfaks A ble et vendepunkt for norsk industri. Gjennom en bevisst kontraktstrategi og bruk av EPC-kontrakter, la Statoil til rette for at norske selskaper kunne ta en ledende rolle i utviklingen av plattformen. Dette ble starten på en ny æra for norsk leverandørindustri.

Med Gullfaksprosjektet tok Statoil grep for å tilpasse tekniske krav til norsk industri. Dette ble starten på en fornorskning som styrket verftsindustriens konkurranseevne og reduserte kostnader.

Da planleggingen av Gullfaks A startet, ble boring og boreutstyr ansett som et område der amerikanske leverandører hadde et solid grep, og hvor det var lite håp om å utfordre deres dominans. Likevel fantes det norske aktører med ambisjoner om å endre dette bildet.