Byggingen av bunnseksjonen

Kontrakten mellom Statoil og Norwegian Contractors (NC) om å bygge Gullfaks C sitt betongunderstell var på undertegningstidspunktet (februar 1986) den største et industriselskap i Norge hadde inngått. Verdien var på 2,5 milliarder kroner. For å kunne innfri fristene i prosjektet hadde NC startet arbeidet allerede før den formelle kontraktsinngåelsen.[REMOVE]Fotnote: Risholm, Toril (25.01.1986). Gullfaks C – største og dyreste i verden. Norwegian Contractors underskrev 2,5 milliarders kontrakt. I: Stavanger Aftenblad, 25.01.1986, s. 6. Se også Steen, Øyvind (1993). På dypt vann. Norwegian Contractors 1973-1993, s. 47. At NC hadde begynt arbeidet før kontraktinngåelsen hadde også skjedd tidligere, se f.eks. angående Statfjord C: Meland, Trude. NC i gang med Statfjord C. I: Industriminne Statfjord   https://statfjord.industriminne.no/nb/2019/12/03/nc-i-gang-med-statfjord-c/

Byggingen startet i Hinnavågen. Bunnseksjonen bestod av bunnen av de enkelte cellene og tilhørende skjørt.

Sommeren 1986 kunne Stavanger Aftenblad rapportere om denne «bikuben i Jåttåvågen» som «ligger med sine gapende celler og vitner om en teknologi og innsats som ville gjort naturens bier til statister», og der NC «dirigerer puslespillet på plass i en myriade av betong, armeringsjern og stål».[REMOVE]Fotnote: Hansen, Knut Egil (19.08.1986) Bikuben i Jåttåvågen. I: Stavanger Aftenblad 19.08.1986, s. 7.

Condeep-skjørt i ny utforming / skjørtpeling

Kombinasjonen av utbygging på økende havdyp og utfordrende havbunnsforhold (f.eks. leire og bløt sand) stilte stadig større krav til utformingen av bunnseksjonen på condeepene.

For å stå stødig, måtte de fleste plattformer av denne typen ha skjørt. Dette er konstruksjoner som settes ned i havbunnen for å forankre og stabilisere resten av plattformen som en slags grunnmur. Flere av de tidligere condeepene hadde slike skjørt laget av stål og/eller betong.

I 1980-årene samarbeidet Olav Olsen, Norwegian Contractors og Norges Geotekniske Institutt (NGI) om å utvikle og teste sylinderformede skjørt i betong som en direkte forlengelse av cellene og som i tillegg var høyere enn de tidligere benyttede skjørtene. Dette ble kalt skjørtepeling og var beregnet for store dyp og ugunstige bunnforhold.

Forsøk gjort i 1985 viste at det, til dette formålet, lot seg gjøre å bruke slike sylindere i forlengelsen av lagercellene. Da en under forsøket satte de to 25 meter høye sylinderne (diameter 6,5 meter) på havbunnen, ble de presset ned av egenvekten, samt sugd ned av undertrykk. Det var først og fremst Trollfeltet de hadde i tankene under forsøkene, men det første prosjektet der konseptet ble benyttet, var Gullfaks C-plattformen. Den ble utstyrt med skjørtepeler som var 27 meter høye.[REMOVE]Fotnote: Steen, Øyvind (2002). Den frie tanke – om kreativ frihet og en ledende norsk ingeniør. Lillestrøm: Byggenæringens forlag, s. 105.

Høyden på skjørtene gjorde det utfordrende å få bunnseksjonen ut fra den 14 meter dype tørrdokken. For å få nok oppdrift måtte en pumpe inn luft på undersiden av konstruksjonen. Dette hadde også blitt gjort tidligere, men som med det meste annet ved denne plattformen, var volumet større enn noen gang: 350 000 m³ luft.[REMOVE]Fotnote: Norsk oljerevy/Norwegian oil review. 1987 Vol 13, Nr 3, s. 26. plattformer…….https://www.nb.no/items/9d80d3c7cce66b24c00748cb42e71745?page=35&searchText=%22Gullfaks%20C%22 

I forkant av byggeprosjektet var det gjort en betydelig jobb med å fjerne 50 000 kubikkmeter masse fra sjøbunnen for å utvide passasjen fra dokken og ut til dypere vann i Gandsfjorden. Denne passasjen måtte være minimum 170 meter i bredden og 14 meter i dybden.[REMOVE]Fotnote: Norsk oljerevy/Norwegian oil review. 1987 Vol. 13 Nr. 3, s. 36.  Mot slutten av de store ordre for NC.  https://www.nb.no/items/9d80d3c7cce66b24c00748cb42e71745?page=35&searchText=%22Gullfaks%20C%22

Vel ute i Gandsfjorden kunne slepet etter hvert starte mot det dype fjordlandskapet ved Vats, der hovedgliden og skaftegliden skulle foregå.[REMOVE]Fotnote: Steen, Øyvind (1993). På dypt vann. Norwegian Contractors 1973-1993. Oslo: Norwegian Contractors, s. 48-49.