Boreteknologien ble norsk

person Trude Meland
Da planleggingen av Gullfaks A startet, ble boring og boreutstyr ansett som et område der amerikanske leverandører hadde et solid grep, og hvor det var lite håp om å utfordre deres dominans. Likevel fantes det norske aktører med ambisjoner om å endre dette bildet.
— Deler av boretårnet på Gullfaks A. Foto: Olav Inderberg/Norsk Oljemuseum
© Norsk Oljemuseum

Blant dem som satset var Bjarne Skeie og Harald Vetnes, som i 1982 etablerte Norwegian Rig Consultants (NRC). Målet var å tilby oljeselskaper og riggeiere bistand med prosjektering av boreanlegg, både på faste og flytende plattformer.

Bjarne Skeie hadde allerede erfaring fra bransjen gjennom selskapet Maritime Hydraulics, som han hadde startet for å designe og produsere kraner. Etter hvert fikk Maritime Hydraulics også oppdrag knyttet til bygging av boretårn.

Bjarne Skeie hadde en sentral rolle i utviklingen av norsk bore- og plattformteknologi, særlig på 1970- og 80-tallet. Skeies innsats bidro til at norske selskaper raskt ble konkurransedyktige. Boretårnet på riggen Haakon Magnus var ett av de viktige prosjektene som viste at norsk industri kunne levere på høyt nivå. Foto: Ukjent/Norsk Oljemuseum

Ledelsen i Gullfaks A-prosjektet ønsket å utvikle norsk kompetanse innen et område som til da hadde vært dominert av utenlandske aktører og NRC fikk derfor kontrakt på å utvikle et konsept for boreinstallasjonene på Gullfaks A. Dette arbeidet la grunnlaget for en større prosjekteringskontrakt, og for å sikre god samordning ble det inngått en avtale mellom NRC og Aker Engineering/Foster Wheeler, som hadde totalansvaret for prosjekteringen.

Prosjektet ble en krevende, men lærerik oppgave for NRCs unge ingeniører. Boreanlegget ble delt inn i tre moduler: D11 (kraft- og prosessmodul), D21 (boretårn- og boredekksmodul) og D31 (rørlagermodul). Selve prosjekteringen og fabrikasjonen ble utført av norske leverandører som Bergens Mekaniske Verksted (BMV), mens boreutstyrskomponentene fortsatt kom fra amerikanske produsenter. En del av detaljprosjekteringen for D11 ble utført hos BMV.

Gullfaks A som springbrett

Etter suksessen med Gullfaks A fikk NRC flere kontrakter, blant annet på Gullfaks B og C. Maritime Hydraulics utvidet sin virksomhet til å inkludere mer avansert og automatisert boreutstyr, og begynte å konkurrere med de store amerikanske selskapene. En viktig nyvinning var å se boretårnet som en integrert del av en større boremaskin, noe som krevde utvikling av nytt utstyr som heiseutstyr, blokker, avanserte rørlagre, «top drive» og kompensasjonsutstyr for borerigger.

En viktig utvikling var å se på boretårnet som en integrert del av en større boremaskin. Foto: Shadé B. Martins/Norsk Oljemuseum

Etter hvert ble Maritime Hydraulics og NRC slått sammen til ett selskap, og med NRCs prosjektkompetanse og Maritime Hydraulics sin produksjonserfaring kunne de tilby komplette boreanlegg. Strategien videre var å vokse gjennom oppkjøp og fusjoner med selskaper som utfylte deres kompetanse. Dette gjorde dem i stand til å levere komplette boreanlegg til alle typer moderne plattformer, inkludert flytende og oppjekkbare rigger. Selskapet ble etter hvert verdensledende innen totalleveranser til offshore borerigger – en utvikling som startet med samarbeidet med Statoil på Gullfaks A.

Boredekket er en viktig del av plattformer, men det kan også være et sted for avslapning. Foto: Heino Maurer/Norsk Oljemuseum

Artikkelen er basert på Helge Hatlestad (2021). Femti år med oljeproduksjon: min historie. [Helge Hatlestad].

Publisert 15. mai 2025   •   Oppdatert 15. januar 2026
© Norsk Oljemuseum
close Lukk