Måned: mars 2025

I mars 1981 sendte Statoil en søknad til Olje- og energidepartementet om å transportere Gullfaks-oljen fra plattformen gjennom bøyelasting. I brevet til departementet redegjorde Statoil for muligheten for å bygge en oljerørledning, og landet på at kostnadene ved rørledningen ikke sto i stil med gevinstene.[REMOVE]Fotnote: St.prp. nr. 109 (1983-84) – Utbygging av Osebergfeltet, ilandføring av olje til Norge og etablering av en råoljeterminal m.v. s. 28 https://www.stortinget.no/no/Saker-og-publikasjoner/Stortingsforhandlinger/Lesevisning/?p=1983-84&paid=2&wid=b&psid=DIVL499&s=True  I oktober samme år godkjente Stortinget bøyelasting som permanent ilandføringsløsning for Gullfaks.

I desember 1983, to år etter at søknaden om bøyelasting hadde blitt innvilget, ombestemte Statoil seg. Statoil og Norsk Hydro gikk i stedet sammen om å sende en søknad til Olje- og energidepartementet om å få bygge en oljerørledning fra Gullfaks og Oseberg til Mongstad.[REMOVE]Fotnote: St.prp. nr. 109 (1983-84) – Utbygging av Osebergfeltet, ilandføring av olje til Norge og etablering av en råoljeterminal m.v. s. 1. https://www.stortinget.no/no/Saker-og-publikasjoner/Stortingsforhandlinger/Lesevisning/?p=1983-84&paid=2&wid=b&psid=DIVL499&s=True  På dette tidspunktet var det allerede lagt ned vesentlige investeringer i lagringsanlegg for olje på plattformen, bygging av lasteskip til transport, og annen tilrettelegging for bøyelasting.[REMOVE]Fotnote:  St.prp. nr. 109 (1983-84) – Utbygging av Osebergfeltet, ilandføring av olje til Norge og etablering av en råoljeterminal m.v. s. 29 https://www.stortinget.no/no/Saker-og-publikasjoner/Stortingsforhandlinger/Lesevisning/?p=1983-84&paid=2&wid=b&psid=DIVL499&s=True       

Olje- og energidepartementet syntes ikke det nye forslaget var en god ide, og det endte med at forslaget ble avvist av Stortinget, våren 1984. I stedet gikk Stortinget inn for en oljerørledning fra Oseberg til Hydros råoljeterminal på Sture. Vedtaket var et nederlag for Statoil.

Hvorfor ønsket Statoil en felles oljeledning fra Oseberg og Gullfaks?

En viktig grunn til at Statoil endret mening var at Hydro i 1983, hadde besluttet at de ønsket å bygge en egen oljerørledning fra Oseberg til en råoljeterminal på Sture. Sture lå nærmere Osebergfeltet enn Mongstad. Selv om Hydro var operatør for Oseberg, og Statoil for Gullfaks, var Statoil majoritetseier i begge feltene. Statoil ønsket ikke at deres Oseberg-olje skulle låses til Hydro sin råoljeterminal.[REMOVE]Fotnote: Thommasen, E. (2022). Middel og mål Statoil og Equinor 1972-2001. Universitetsforlaget, s. 191. Statoils ønske om en felles oljerørledning fra Oseberg og Gullfaks til Mongstad var langt på vei et svar på forslaget fra Hydro.

Statoil hadde dessuten store planer for utvidelse av kapasiteten på Mongstad. En satsning på mottaksanlegget var en inngang til å fremme en ekspansjon hvor selskapet også var involvert i petrokjemisk industri og behandling/salg av petroleum. En felles oljerørledning fra Gullfaks og Oseberg til Mongstad ville i enda større grad plassere Mongstad i begivenhetenes sentrum og forsvare en ytterligere økning i kapasiteten på anlegget.

Hvorfor gikk Hydro med på forslaget?

For å få med seg Hydro og de andre rettighetshaverne i Gullfaks og Oseberg (Saga, Elf, Mobil og Total) på forslaget om Gullpipe, tok Statoil på seg en større andel av risikoen knyttet til prosjektet. 

3. desember 1983 laget partene en avtale hvor Statoil forpliktet seg til å dekke eventuelle kostnadsoverskridelser. Statoil forpliktet seg også til å dekke Hydros kostnader knyttet til transport av Oseberg-olje dersom Gullpipe ble forsinket. Statoil anslo at ledningen ville være klar høsten 1988. Hydros anslag var høsten 1989. Avtalen la opp til at Statoil, fra og med 1. januar 1989, ville stå som økonomisk ansvarlige for transport av Hydros Oseberg-olje dersom rørledningen ikke var i drift på dette tidspunktet.[REMOVE]Fotnote: St.prp. nr. 109 (1983-84) – Utbygging av Osebergfeltet, ilandføring av olje til Norge og etablering av en råoljeterminal m.v. s. 23 https://www.stortinget.no/no/Saker-og-publikasjoner/Stortingsforhandlinger/Lesevisning/?p=1983-84&paid=2&wid=b&psid=DIVL499&s=True   I et scenario hvor utsettelser på Gullpipe medførte at Oseberg måtte redusere produksjonen, ville Statoil med andre ord måttet dekke tapet dette medførte. 

Statoil strakk seg langt nok til at Hydro gikk med på forslaget, men de gjorde det noe halvhjertet. Hydro la ikke skjul på at de fremdeles mente at Oseberg-Sture-ledningen var det beste alternativet. Det går frem av Stortingsproposisjonen fra Olje- og energidepartementet at Hydro ikke trodde på Statoil sine optimistiske estimater for lønnsomheten i prosjektet.[REMOVE]Fotnote: Thommasen, E. (2022). Middel og mål Statoil og Equinor 1972-2001. Universitetsforlaget, s. 194. 

Det er interessant at Hydro på den ene siden så seg tjent nok ved Gullpipe-løsningen til at de stilte seg bak forslaget, og at de på den andre siden var åpne om sine mer pessimistiske estimater på lønnsomhet og fremdriftsplan. Denne todelte holdningen kan tyde på at Hydro, når alt kom til alt, var nokså likegyldige mellom de to alternativene.

Hvorfor ønsket ikke departementet Gullpipe?

Olje- og energidepartementet skrev i stortingsproposisjonen at de «har sett det som uheldig at dette ilandføringsalternativet er basert på ensidige garantier fra Statoil». At Statoil måtte ta på seg den typen risiko for å få med seg de andre selskapene er et dårlig tegn, og det er ikke rart at departementet stusset på avtalen. Dersom Gullpipe hadde vært bedriftsøkonomisk lønnsomt burde det ikke vært nødvendig for Statoil å ta på seg de andre rettighetshaverne sin risiko.  

Oljerørledningen var i tillegg dyr. Ledningen mellom Oseberg og Gullfaks var alene anslått å koste 830 millioner. Den samlede prislappen på prosjektet var 4,26 milliarder kroner. Det var det dobbelte av hva det ville koste å ilandføre Oseberg-oljen til Sture. På den annen side ville fortsatt bøyelasting fra Gullfaks innebære høyere driftskostnader enn ved en oljerørledning. Departementet vurderte at Oseberg-Sture-løsningen var mer lønnsom enn Statoils Gullpipe-løsning.[REMOVE]Fotnote: St.prp. nr. 109 (1983-84) – Utbygging av Osebergfeltet, ilandføring av olje til Norge og etablering av en råoljeterminal m.v. s. 32 https://www.stortinget.no/no/Saker-og-publikasjoner/Stortingsforhandlinger/Lesevisning/?p=1983-84&paid=2&wid=b&psid=DIVL499&s=True   

Det kan være verdt å merke seg at rentene var svært høye gjennom 1980-tallet, noe som ga utslag i hvordan markedet vektet fremtidige kostnader og inntekter. Gullpipe innebar en stor kostnad her og nå, i bytte mot jevnt lavere driftskostnader i fremtiden. En høy rente gjør at markedet legger større vekt på «her og nå», noe som gjør at prosjekter som Gullpipe får en lavere nåverdi, sammenlignet med bøyelasting. I sine beregninger av kostnader knyttet til de ulike alternativene brukte Statoil en kalkulasjonsrente på 7 prosent.[REMOVE]Fotnote: St.prp. nr. 109 (1983-84) – Utbygging av Osebergfeltet, ilandføring av olje til Norge og etablering av en råoljeterminal m.v. s. 27 https://www.stortinget.no/no/Saker-og-publikasjoner/Stortingsforhandlinger/Lesevisning/?p=1983-84&paid=2&wid=b&psid=DIVL499&s=True    Det er vesentlig lavere enn markedsrentene på samme tid, og de påfølgende årene.  

Kom overaskende på Statoil

Et halvt år før stortingsbehandlingen kan det virke som styret i Statoil nærmest tok det for gitt at oljerørledningen ville bli godkjent. I februar 1984 kunne Statoil-styret, i medlemsbladet, orientere om at det etter 1989 ikke lengre ville være behov for skipstransport Gullfaks, ettersom ledningen da ville være i drift.[REMOVE]Fotnote: Status: internavis for Statoil-ansatte. (1984). Nr. 3, s. 2. Status (Statoil : norsk) : internavis for Statoil-ansatte. 1984 Nr. 3 (nb.no) 7. februar samme år undertegnet selskapene i Gullfaks og Oseberg-lisensene en ny avtale, om navn på oljerørledningene. Selskapene ble enige om å søke myndighetene om å få bruke navnet «Westpipe» på ledningsnettet som skulle gå fra Gullfaks via Oseberg til Mongstad.

Stor selvsikkerhet til tross – oljerørledningen ble i 1984 stoppet av Willoch-regjeringen. Som et plaster på såret ble det i samme Stortingsproposisjon foreslått en utvidelse av Mongstad-anleggets kapasitet for behandling av bøyelastet olje.  

Oljerørledningen ble imidlertid reaktualisert og gjennomført noen år senere, gjennom utbyggingen av Troll[REMOVE]Fotnote: Lerøen, B. V. (2006). Olje på norsk – en historie om dristighet. Statoil, 92.